I sydvestlig bris på flatt vann seilte vi med stramme skjøter fra Karlsviken til Lysekil. Flora gled mellom holmer og staker uten et eneste krysslag. Vi gikk inn til Lysekil for å fylle på matbeholdningen.

Vi handlet i Coop-butikken. Da vi skulle betale satt det ingen i kassen, så vi gikk til selvbetjeningsautomaten. Der oppstod et problem: Vi fant ikke frukt og grønt i menyen. For å få hjelp holdt Tone opp en paprika og spurte hva den het på svensk. Svaret var naturligvis paprika. Den står ikke her, svarte Tone. Det viste seg at denne frukt og grønt i løsvekt måtte veies på en egen vekt som skrev ut klistrelapp med strekkode. Strekkoden måtte deretter avleses i betalingsterminalen. Litt mer tungvint enn hva vi er vant med i hjemlandet.

Etter en dag i Lysekil seilte vi til Tjuvsund som ligger ved nordenden av Skaftö. Der fortøyde vi i en ledig sxk-bøye. Neste dag fulgte vi kanalen sydover langs Skaftölandet, kom ut på Ellösfjorden og fortsatte øst for Gullholmen og Härmanö. I svak vind og motstrøm gikk vi for motor. Tone, som satt til rors, fikk øye på et underlig lyst rødbrunt byggverk på et berg forut. Bygget viste seg å være i bevegelse. Det var en seilskute med nesten alle kluter satt. Det så imponerende ut da skuta passerte nær oss i en smal passasje mellom to holmer.

Seilskuta bærer vavnet «Eye of the Wind» og er rigget som en brigg. Hun ble bygget i Tyskland i 1911. Fra 1924 hadde hun svenske eiere. Hun var lasteskip i 30 år før hun gikk på grunn i en kraftig storm. Skuta ble reddet og fortsatte som yrkesfartøy. I 1973 ble hun solgt til en engelsk entusiast som restaurerte henne til heder og verdighet. I dag har hun tyske eiere, men seiles under britisk flagg med hjemmehavn i Jersey. Inntil 12 betalende pasasjerer kan mønstre på seilinger med «Eye of the Wind».

Ved Härmanö ligger det fire sxk-bøyer synlig fra leia. De var alle ledige. Vi festet oss til den innerste ved lunsjtid og ble hengende til neste dag.