Ved kanalen virker det som at båtene har fortrinnsrett. Så snart det dukker opp en båt med mast ringer klokkene, bommene går ned og broa svinges til siden.

Båten får klarsignal og kan passere. Biler, syklister og fotgjengere må pent vente til broa har dreid tilbake.

Denne båten dro vi kjensel på. Det var en blå Swan 48. Vi har venner i Porsgrunn som har slik båt. Men bakpå båten stod navnet Scherzo - ikke Mera som vi hadde forventet. Da vi kom tilbake fra sykkelturen lå Scherzo langs den andre siden av brygga der Flora var fortøyd. De svenske eierne hadde hjemmehavn på Kanariøyene. Etter lengre tid i varme strøk hadde de vendt nesen hjemover. Allerede i slutten av juni syntes de at det var vel mye mas og støy i Sverige. De lengtet sydover igjen.

Sotekanalen ble gravd ut som en sikker passasje for båter uten å måtte passere de beryktede soteskjærene som har mange liv på samvittigheten. Arbeidet ble satt i gang i 1931 som nødsarbeid for arbeidsløse steinhuggere. 15. juli 1935 ble kanalen åpnet for trafikk.

Sotekanalen deler Sotenäset i to og skiller det meste av Ramsviklandet fra fastlandet. Om lag 50 000 båter trafikkerer kanalen hver sommer. De fleste av disse er fritidsbåter.

Den lille sjarmerende steinhytta kalles "Mor Lenas stuga". Hytta ble bygd under sildeperioden på 1700 tallet. På 1800 tallet levde enken Lena der med sine 8 barn - sier myten. I dag eies stua av hembygdsforeningen Sotenäsgillet.

De grønne gresslettene ved kanalen gir godt beite til kyrene. Nå har de fått konkurranse i matfatet av hundretalls kvitkinngjess.

Vi fant en skogssti som vi fulgte et stykke vestover, men det var nok området rundt kanalen som fanget vår interesse.