Like nord for Albertsholmen ved Svensvika lå denne båten. «Fiin gammel» er en drake som ble bygget på slutten av syttitallet av en ung student. Senere flyttet han til Australia og «Fiin Gammel» ble med på flyttelasset i en container. Etter 20 år på land i Australia ble den restaurert og pusset opp igjen til et smykke i mahogny og teak. Den ble igjen plassert i container og fraktet tilbake til gamlelandet. "Fiin Gammel af Oslo" har, akkurat som linjeakevitt, passert ekvator to ganger. I følge Wikipedia skal draken være verdens eldste entype kjølbåt. Den ble konstruert av Johan Anker i 1929.
Flere år har det kommet en forsmak på sommeren før vi har fått båten seilklar. I år ville vi utnytte det varme vår-været om det skulle inntreffe. Flora ble sjøsatt 20. april, en uke tidligere enn normalt. Dagen før sjøsetting oppdaget Finn-Erik at den indre simmerringen til propellakslingens hylse var skjøvet ut av sporet sitt og oljen som skulle vært innenfor lå i kjølsvinet. Hvordan hadde dette skjedd? Vi hadde ikke sett noe til problemet før landsetting. Finn-Erik banket simmerringen på plass, fylte på ny olje i håp om at det ville holde seg på plass gjennom sommeren.
30. april hadde vi en kort prøveseiling på fjorden. Været viste da ingen tegn på tidlig sommervarme. De neste to ukene skulle bli både våte og kalde. 17. mai tok vi en seiltur til Skolebukta med liten kuling i kasta. 21. mai hadde vi årets første overnatting i Elvik for å finne ut hva som var igjenglemt hjemme dette året.
Tirsdag 26. mai seilte vi med genoa i nordvestlig frisk bris til Svensvika. Det var første stopp på vei mot Bohuslen
Denne piken sitter på et skjær ved innseilingen til Svensvika. Der har hun sittet år etter år, både vinter og vår, og holdt øye med alle som seiler inn eller ut av vika.
Etter en natt i Svensvika hadde vinden dempet seg noe, men den var fremdeles vestlig. Vi spridde seilene og satte kurs østover mot Tallakshavn ved Østerøya i Vestfold. Finn-Erik hoppet i slepejolla for å fotografere Flora under seil. Jolla var da festet til Flora med slepetauet i full lengde. Etter fotograferingen beveget han seg forover i jolla for å dra seg tilbake til moderfartøyet. Det skulle han ikke ha gjort. Da skar jollas baug under vann. Han kom seg akterover før den ble fyllt til randen. Heldigvis er Flora retningsstabil. Tone fikk låst rorkulten i riktig posisjon, (autopiloten lå og sov i Stikkøya), før hun dro jolla inn med fotografen ombord. Dette var Fjæras første forsøk på å bli ubåt.
Etter at vi hadde seilt en stund fikk vi øye på en liten kule som satt fast i storseilet. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et vepsebol. Det var kun fem dager siden seilene sist var i bruk. Enten må vepsene ha vært svært effektive bygningsarbeidere, eller så har vi oversett den lille boligen under de siste seilasene. Her hadde ingen søkt om byggetillatelse, så huset fikk en våt landing på en skummende bølgekam.