Vi kom til ei vik og gikk litt videre på berg for å nyte utsikten mot Ärholmen.
Deretter fulgte vi veien tilbake til vi kom til et kryss hvor vi tok av nordover mot Stenen.
Vi ble liggende to netter ved Utkäftan i påvente av gunstig seilvind. På et turkart over øya hadde vi sett flere merkede turveier på Klåverön. En sti skulle gå fra stranda like vest for vår ankringsplass. Termosen ble fylt og matpakke ble smurt. Så rodde vi i land. Nå var det bare det at vi ikke fant nevnte sti. Terrenget var ganske kupert og ulendt. Skulle vi komme oss opp til veisystemet måtte vi finne stien. Etter mye klatring og hopping over fuktige områder fant vi omsider en traktovei som førte opp til en gruslagt bilvei. Der tok vi til venstre og fulgte veien til endes.
Ved Stenen er vi lengst nord på Klåverön og nær selve Marstrand.
Finn-Erik står ved porten til Nordgård som blir kalt Prästgården.
Prästgården.
Etter rast med mat og te på en benk i den store Prästgårdshagen var vi klare for å se mer av øya. Vi hadde allerede sett et stiskilt like ved veien. Nå fulgte vi denne stien østover. Den gikk gjennom mye skogsterreng før det lysnet og vi kom ut på store grønne høyt bevokste sletter. Der var det vanskelig å finne fortsettelsen av stien. Stimerking var det dårlig med. Sjøen og Dalsviken lå nå foran oss. Vi valgte da å gå ned mot vannet for å følge strandlinjen mot Sandvik hvor det går en bilvei som vi kunne følge tilbake.
Her har vi Dalsviken foran oss.
Store problemer fikk vi da vi nærmet oss vannet. Her var det våte myrområder. Vi forsøkte å hoppet mellom små tuer som stakk opp over vannet.
Vi ble våte på føttene. Våre gamle turstøvler er utette. Etter det myrlendte terenget ventet bratte fjellknauser, dype furer og tett kratt som måtte forseres.
Her kunne vi se veien, men å komme dit var ikke enkelt. Det var ulendt og vi måtte forsere et ganske høyt strømførende gjerde. Etter mye strev og leting fant vi et ulendt sted uten gjerde hvor vi kunne komme oss ned.
Plutselig fikk vi se en gruppe kviger komme vassende rundt en odde.
Da vi skulle forsøke å klatre ned en liten skrent og gjennom buskas for å komme til det inngjerdede området forstod vi hvorfor kyrene hadde gått sjøveien: Det var vi som hadde vekket deres interesse. Nå sto de på rekke og rad nedenfor oss og fulgte med. Etter at vi med store anstrengelser kom oss ned kom kyrne løpende mot oss. Byfolk som vi er ble vi litt redde for hva disse dyrene kunne finne på. Kvigene stoppet like ved oss. Da vi begynte å gå kom de hoppende etter. De moret seg nok over de tobeinte raringene som hadde funnet veien inn på deres område. Snart var strabasene over og vi kom oss ut på veien.
Etter mye strev var det godt å kunne dele matreserven fra sekken - en appelsin.
Tilbaketuren gikk på vei - langs store blomsterenger med mange prestekrager.
Denne lille stua lå ved stien som førte ned til Utkäftan hvor Flora lå og ventet på oss. Stien gikk helt fram til vannkanten. Utrolig at vi ikke greide å finne den ved turens start.