Tjuvsund, Bassholmen og Malö strömmar

Torsdag 16. - søndag 19. juni 2022

"Verden er liten når vinden er god" heter det i sangen om skuta som het Skomvær og var fra Porsgrunn by. Flora ventet til klokka ble nesten to med å dra fra Neverkärrkilen. Da var vinden blitt vestlig og god for vår lille skute som skulle sørover. Sola skinte og vi så endel folk som gikk tur på det mektige granittberget på nordsiden av Lysekil. Da vi var ute på Gullmarsfjorden ble kursen lagt mer mot øst, på skrå over nevnte fjord og inn mot Nordströmmarna med Lindholmen på styrbord side. Vi hadde tenkt å gå til en havn lenger inn i Nordströmmarna, men da vi oppdaget at den nærmeste av de to Sxk-bøyene i Tjuvsund var ledig la vi oss der istedet.

I Tjuvsund var det landlig og fredelig. Svaner svømte i sjøen og sauer vandret på Lindholmen. Før frokost tok vi årets første bad. En herlig start på dagen!

Etter noen minutters seiling var vi ved Källviken hvor vi passerte under Skaftöbron som forbinder den store øya Skaftö med fastlandet (Bokenäs). Brua har en seilingshøyde på 15,4 m "vid medelhögvatten". Her går lille Flora gjennom med god margin.

Få minutter senere kom vi til Bassholmen. En kan fortsette rett sørover langs Skaftö og ved enden av den 9 km lange øya komme ut i åpent hav, men den kronglete leia som begynner ved Bassholmen er absolutt en opplevelse man kan unne seg.

Denne dagen nøyde Flora seg med den store slyngen mellom staker, forbi havna på Bassholmen med de gamle husene før hun ble fortøyd i Sxk-bøyene bak småholmene.

Flora i bøye ved Bassholmen.
 

Bildet er tatt på Bassholmens østspiss. Bildet gir et annet inntrykk, men Flora ligger omtrent midt mellom fastlandet bortenfor og bjørka i forgrunnen. De små holmene som ligger ikke langt fra bøyene har ikke kommet med på bildet.

Fordi det var meldt regn senere på dagen gikk vi i land på Bassholmen like etter lunsj. Vi løftet jolla opp på en liten brygge bak knausen på bildet.

Sandvik
 

Like ovenfor brygga hvor vi kom i land ligger torpet Sandvik. Forrige gang vi var her så vi et oppslag fra Uddevalla kommune om at stedet kunne leies som feriebolig. En trivelig plass. Bladet Sveriges Natur skriver at en industridirektør fra Göteborg kjøpte Bassholmen i 1937, trappet ned industrivirksomheten på øya og "tillbringade de sista tjugo åren av sitt liv ensam i torpet Sandvik på ön". Bladet skriver også at Naturvernforeningen i Uddevalla har leid torpet av kommunen siden 1974 da øya ble naturreservat. Torpet leies ut. Fire senger, enkel standard. Et tips til nordmenn som drømmer om å feriere på et torp i Sverige. De som ønsker å bo mer herskapelig på Bassholmen kan ta inn i den gule stasbygningen hvor godseieren bodde, huset er nå vandrehjem. Ved gjestebrygga kan man bo i egen båt.

Vi la veien om vandrerhjemmet og fortsatte til havna. Rundt havna har det vært sildesalteri, trankokeri, verft og andre virksomheter knyttet til fisket. På 1920-tallet overtok et mekanisk verksted båtverftet for å montere sine glødehodemotorer i vestkystens fiskebåter.

Föreningen Allmogebåtar har overtatt verftsbygningene. Gamle trebåter restaureres og vedlikeholdes. Foreningen driver båtmuséet. Muséet åpnet først 20. juni, vi var for tidlig ute.

I havnebassenget på Bassholmen lå forskjellige typer tradisjonsbåter side om side
 

Her ligger juller, sniper, eiker, mange bygd på Orust, en hardangerbåt som het Norskan, en fiskebåt med styrehus og flere typer vi har glemt. En båt var bestilt av foreningen for at båttypen ikke skulle gå i glemmeboken.

Det var sperrebånd på området, oppslag om miljøundersøkelse, bly i grunnen fra tidligere virksomhet og advarsel mot at barn lekte i gresset. Akk, sann.

Vi tok oss god tid med de gamle trebåtene.

Innenfor havna fant vi en annen sti tilbake til torpet. En dropsepause med utsikt mot Flora tok vi oss tid til før vi rodde over til Flora. Da kjente vi de første regndryppene. Finn-Erik syntes av hensyn til været at vi burde valgt en annen bøye. Ikke noe noe problem å gjøre om på det. Flora var fremdeles den eneste båten i naturhavna. Det ble kveld før det kom en seilbåt til.

Vinden ble sterkere etterhvert. Neste morgen lå det mye regnvann i jolla. Men sola skinte og det var ikke dogg på Flora.

Vi fortsatte ferden gjennom Nordströmmarna. Foran oss så vi hvordan båter svingte seg og passerte i det kronglete farvannet ved Stora Gassholmen. Da vi hadde kommet vel gjennom måtte vi stoppe til linferga fra Ångön hadde passert. Ved enden av Ängön var det smalt, deretter snipp, snapp, snute, så var Flora ute av Nordströmmarna og farvannet ble stort og åpent. Vi kom ut i Koljefjorden. Vi seilte på fjorden i sørøstlig retning. Nå var det greit å rulle ut forseilet i frisk bris fra vest og gi motoren litt fri. Da vi hadde passert en stor øy midtfjords som heter Koljön begynte vi å nærme oss slutten på fjorden. Da vi så at begge Sxk-bøyene innenfor Stora Björnholmen var ledige og masta som vi så rage opp var en båt som lå til fjellet valgte vi å legge oss i den nærmeste av bøyene og vente til neste dag med å fortsette gjennom et nytt smalt og spennende farvann : Malö strömmar.

Vi fikk mye vind og regn da vi lå i bøya.

Malö strömmar begynner med en kanal bygd i 1930-årene for å lette skipsfarten til Uddevalla som til tross for sin beliggenhet gjerne ville være en stor sjøfartsby. Fra bøya så vi murveggen og båtene som stakk opp innenfor. Muren går mellom Stora Björnholmens østlige hjørne og en tange av Orust. Til tross for dårlig vær så vi stadig sportsfiskere ved muren.

Neste morgen hadde vinden roet seg. Sjøtemperaturen var bare 15 grader og lufta var ikke varm. Tone skulle gjerne badet fordi hun hadde oppdaget flått på både håndledd og kne dagen før, men var pingle og lot være. Flora forlot havna, rundet store Björnholmen og passerte gjennom kanalen. Så sydover mellom Malön og Orust. Vi ventet sammen med en tysk seilbåt og en amerikansk seilbåt som het Grennie og var fra Seattle på at linferga fra Malön skulla passere. Da vi var forbi sørenden av Malön var vi ute av Malö strömmar. Vi seilte over Ellösfjorden og derfra vendte vi nesen hjemover.

Ferden nordover gikk fint i lett bris fra vest. Flora seilte på utsiden av Skaftö, sjøen var rolig, hyggelig å se over til de fine småstedene på Gåsö. Vi gikk på innsiden av Malmön og fulgte en liten seilbåt som gikk innenfor den lille holmen før fergetraséen. Der var lokalkunnskapen større enn seilferdighetene, vi kom oss forbi mens de i den andre seilbåten bakset med blafrende seil.

Det var hyggelig å seile helt til vi begynte å nærme oss Kungshavn. Da vi hadde lidd en stund kom en tekstmelding til Tone fra Solfrid i Porsgrunn. Solfrid spurte om hvordan det var å være på sjøen. Tone svarte følgende:

På sjøen hadde det vært fint og trivelig uten alle båtene som bråker, kjører styggfort og lager store bølger. Søndagshilsen fra Tone og F-E.
.

Da vi var kommet forbi Smögen ble det hyggelig å være i båt igjen. Vi hadde leia nesten for oss selv og kunne seile på genova et stykke oppover mot Sotenkanalen. Da vi kom i kanalen hadde vi to større seilbåter bak oss. Båtene holdt fin og jevn avstand helt til vi forlot leia og gikk mot gjestehavna i Hunnebostrand. Dette var riktig hyggelig å oppleve.