Sesongstart i hjemlige farvann

Søndag 1. mai - onsdag 1. juni 2022

Fredag 29. april var en værmessig velegnet dag til å få på lazybag og seil. En liten praktisk verktøydetalj i den forbindelse: for å forenkle sammenpakningen av storseilet tar vi de 3 spilene ut om høsten. Om våren er det flate skaftet på salatgaffelen i tre blitt en uunnværlig hjelper når spilene skal på plass igjen i sine trange lommer.

Dagen etter lot vi båt være båt og brukte dagen på Norsjø kammermusikkfestival. Vi reiste til Midt-Telemark hvor vi fikk med oss en fabelaktig flott og variert konsert i landlige omgivelser på Villa Lunde.

Søndag var det 1. mai og nydelig vær. Vi tok en formiddagstur med Flora på Eidangerfjorden og seilte motsols rundt Bjørkøya og Siktesøya. Vi møtte svært få båter, men flagget var heist på endel hytter og hus. Vinden var tidvis svak, men Flora seilte fint gjennom Kalven, sundet mellom Bjørkøya og Sandøya. Da Flora var vel og vakkert fortøyd spiste vi sen lunsj i sola i cockpiten.

Ekkoloddet virket ikke på turen. Tjenesten har vært noe ustabil de siste årene. Flora har ikke gjennomgående ekkolodd, men har klart seg med en avsaget colaflaske festet med fugemasse til båtbunnen. Med litt rapsolje i flaska og transduseren nedi flaska har det fungert nesten tilfredsstillende. Ved sterk krengning kunne oljen finne på å renne over flaskekanten og legge seg som en seig film der sko og gummistøvler hadde sin plass. Nå var hele flasken løsnet fra båtbunnen. Senere i uka var Finn-Erik godt i gang med å løse problemet. Han målte opp, tegnet og snekret et hus i tre hvor dette så nyttige apparat nå står støtt plantet nede i forpiggen. Det nye ekkoloddhuset ligner en minimodell av høyblokka på Smietangen i Langesund. Limt og forseglet i epoxy, med lokk på toppen er konstruksjonen blitt tett. Fire biter av et gammelt kosteskaft har fått plass i hvert sitt hjørne for å holde transduseren vertikalt i oljebadet.

Seiltur nr 2 falt også på en offentlig fridag : på 17. mai. Dette var andre gangen vi stakk til sjøs på nasjonaldagen og forhåpentligvis ikke den siste. I år pyntet vi oss i de varme, hvite flettegenserne som Finn-Eriks mor har strikket. Vi spiste 17. mai frokost i båten før vi dro. Hørte musikkorps fra Brevik og hadde den fine gamle bebyggelsen i skråninga på Stathelle flaggpyntet ovenfor oss. I svak motvind motret vi oss gjennom Langesund. Men utenfor fikk Flora god vind i seilene. Turen gikk til Elvik hvor det var stille, vakkert og fredelig. Ærfugl lå på skjærene, skarven dykket, noen hytter flagget, noen folk var å se på Hydrostranda. På hjemturen møtte vi faktisk en og annen seilbåt.

Fredag den 20. mai seilte vi til Skolebukta etter at vi hadde vasket og støvsuget båten innvendig. Der spilte vi sommerens første omgang kinasjakk. I lufta og i vannflaten var det mye løvetannfokk.

Ryggfast i Skutevikkilen

For å beskrive den første ferieuka vår har Tone funnet opp et nytt ord: Ryggfast. Å være ryggfast betyr at man på grunn av ryggsmerter blir liggende i havn til den vonde ryggen er noenlunde brukbar igjen. Dette skjedde med Tones rygg. Uhellet var ute fredag den 27.mai, på den første dagen av ferieturen vår.

Tidlig på ettermiddagen dro vi fra Stathelle med kurs for Skutevikkilen. Vel og vakkert ute av Gamle Langesund fikk vi krevende seilvær i åpen sjø. Vinden varierte veldig i styrke og retning. Vi trimmet seil for kraftig vind fra en retning, plutselig var det nesten vindstille, så kom vind eller vindkast fra en annen retning. En stund hadde vi mest lyst til å snu, men nå var det så at det neste dag skulle være perfekt vind for å seile direkte fra Gumøy til Sverige i ett strekk. Vi kavet og strevde oss videre. Da vi nærmet oss Eksefjorden skjønte vi at vinden hadde sluttet å plage oss.

Litt senere kjente Tone et fryktelig sting i korsryggen. Så ergerlig! Ryggen hadde vært helt fin i halvannet år, og nå, på seilferie, skulle korsryggen sette henne ut av spill igjen!

Bevegelse av korsryggen ga smertesting, selv et ufrivillig nys rystet kroppen nok til å gi sterk smerte. Tone var takknemlig for at Finn-Erik neste dag lot seg overtale til å slå fra seg planene om å flytte skuta fra Skutevikkilen til Langøykilen. Flytteplanen kom fordi det senere på dagen var meldt liten kuling fra sør som ville blåse rett inn åpningen i Skutevikkilen. Vel, rekken av motorbåter som lå ut-inn til fjellet forsvant. Men kajakkpadlerne holdt seg til teltene.

Da Flora kom til Skutevikkilen hadde kajakkpadlere slått leir på gressbakken

To svenskbygde seilbåter i Skutevikkilen. Flora (til venstre) og en Vindø 40. Sistnevnte båt kom inn med finsk flagg og en seiler med rutete bukser

Lesning ble Tones hovedbeskjeftigelse disse ryggfaste dagene. To års ferie av Jules Verne som handler om noen New Zealandske kostskolegutter som i en orkan strander på en øde øy var god og fengende avkobling etter at hun hadde lest ut den noe krevende romanen Reisen til Livsvannet av Bergstein Birgisson. Mandag satte Finn-Erik seg i jolla for å ro. Hittil hadde han gjort absolutt alt som skulle gjøres. Tone ga seg selv en liten utfordring og klarte med forsiktige bevegelser å ta oppvasken mens Finn-Erik var på rotur.

Onsdag stod Tone opp og kjente seg mye bedre. Med forsiktighet kom hun seg ned i jolla. Finn-Erik tok årene og rodde motsols rundt Slåttholmen som ligger på andre siden av leia utenfor. I vika sørøst på holmen var det usedvanlig lunt. En problemfri rotur. Den danske seilbåten som hadde ligget to døgn i kilen hadde reist om morgenen. En motorbåt ga opp å ligge sidelengs til fjellet. Siste natta var vi alene i naturhavna.

Torsdag var Tones rygg blitt ganske brukbar. Finn-Erik tok ned bomteltet. Ankeret hadde satt seg riktig godt fast, men med motorens hjelp løsnet det. Vi forlot Kragerøskjærgården og satte kursen østover. Målet var fremdeles den svenske vestkysten som etter to år med korona og stengte grenser endelig var åpen og fritt fram for norske seilere.