Sandefjord

Fredag 24. - søndag 26. juni 2022

Seilene ble heist i bøya ved Utgårdskilen før vi slapp taket i den og bega oss vestover. Vi passerte nord for Færder og syd for Hvasser og Verdens Ende. Da hadde vi mistet det siste pust av vind og motoren overtok fremdriften. Tallakshavn ble vår neste nattehavn. Der lå det båter i bøyene. Vi gikk mot stranda i syd, la ut ankeret og bakket motoren for å få ankerkjettingen til å rette seg ut og ankeret til å feste seg. Da satte det i med en kraftig lyd. Tone trodde det var støysending og slo av vhf-radioen, men det hjalp ikke. Alarmen kom fra motoren. Den var overopphetet og hadde nesten fått heteslag. Godt at vi kom i havn før problemene oppstod. Etter en titt under motorkassa kunne vi konstatere at det dreide seg om dehydrering. Ekspansjonstanken til kjølevannet var tom. I kjølsvinet var det vann. Kjølepumpa var synderen. Den var blitt lekk.

Nå var klokken allerede så mye at det som skulle vært lunsj ble middag. Mens vi satt og spiste observerte vi et hode som beveget seg rundt i havna. Da hodet passerte oss for annen gang fikk vi kontakt med det. Hodet, som snakket engelsk, tilhørte en kvinne fra Edinburgh som var på besøk hos seilende venner i Norge. Hun svømte og svømte langt og lenge før hun klatret ombord i båten.

Vi hadde bestemt oss for å sykle inn til Sandefjord neste dag for å høre konsert med fløyte og gitar. For å gjøre bedre plass til å studere kjølevannslekkasjen tok vi syklene ut av stikkøya og rodde dem i land. Der ble syklene foldet ut, trillet inn i skogen og låst fast til en benk. Så var de klare til bruk neste dag.

I nord stod kveldshimmelen i rødt, orange og gult. I syd så vi seil som beveget seg langsomt østover i skumringen. De var alle med på Kaupangleden, en regatta der man seiler i mye trangt farvann med kun to seilere i hver båt.

I nord stod kveldshimmelen i rødt, orange og gult.

Lørdagen så ut til å kunne bli like fin som fredagen. Badevannet var behagelig og de fleste manetene hadde svømt mot kaldere vann. Familier kom spaserende til bryggene med badehåndklær over skuldrene for å få dagens første oppfriskende dukkert.

Etter å ha rodd i land fant vi syklene der de ble låst fast kvelden før. Vi fugte veier og sykkelstier inn til Sandefjord. Der forsøkte vi å finne tilbake til en kafé vi hadde besøkt noen uker tidligere. Det viste seg å være ganske umulig. Vi endte opp på Espresso House. Tone bar maten ut i solen mens Finn-Erik stod ved disken og ventet på at kaffen skulle bli klar. På uteserveringen fløy måker i lav høyde klare til landing på bordet med de beste godsakene. De var spesialister på å rappe mat som andre hadd kjøpt og betalt. Da Tone hadde satt fra seg tallerknene var plutselig en måke der. Landingen var ikke vellykket. Fuglen skled, føttene krafset på glassflaten. Noen kraftige vingeslag og fuglen fløy til værs. "Her går det ikke an å sitte, maten må du spise inne", ropte en eldre dame til den forskrekkede Tone som takket for det gode rådet og hurtig tok med seg tallerknene inn.

Tone i skulpturparken med bronsestatuer av Knut Steen i bakgrunnen.

Google Maps hjalp oss med å finne den korteste sykkelveien til Midtåsen Skulpturpaviljong. Det var der konserten skulle foregå. Vi var på god vei opp Dølebakken da Finn-Erik sjekket appen og fant ut at vi skulle syklet inn på en sidevei. Vi snudde og fulgte Googles anvisninger. Den siste biten måtte vi bære syklene opp en smal og bratt sti blant steiner og røtter. Dette var kanskje den korteste og mest bilfrie veien, men ikke den enkleste. Hadde vi fortsatt opp Dølebakken hadde vi sluppet å bære syklene. Dette kunne nok et smart hode ha funnet bedre ut av enn en smart telefon.

Skulpturpaviljongen er plassert like ved huset hvor skipsreder Anders Jahre bodde. I paviljongen er det 12 marmorskulpturer av Knut Steen. I parken utenfor står fire bronseskulpturer av samme kunstner.

Skulpturpaviljongen hvor vi var på konsert.

På konserten spilte Jan Junker fløyte og Gisle Krogseth klassisk gitar. Vi fikk høre musikk av C.P.E. Bach, Paganini, Chopin, Ravel, Ravi Shankar og Gismonti foruten komposisjoner av Gisle Grogseth som også hadde arrangert noe av musikken for de to instrumentene. Konserten hadde bokstavelig talt høy temperatur. Solen varmet effektivt opp paviljongen. Varmest ble det for musikerne som måtte la dressjakkene bli hengende på knagg langs veggen. De leverte et variert program med godt samspill. Hver for seg spilte Krogseth sin egen komposisjon Laggenda for gitar og Jan Junker en halsbrekkende versjon av Paganinis caprice nr.24 på fløyte. Hamburger Sonate av C.P.E. Bach som ble spilt på traverso og gitar må fremheves. De myke runde tonene til trefløyta klang godt i samspill med gitaren som var stemt ned en halv tone (barokkstemming).

Skulpturpaviljongen med utsikt utover fjorden

Ned fra Midtåsen trillet syklene på asfaltert bilvei. Da vi var tilbake i vår kjære Flora og syklene stuet under dekk følte vi oss litt slitne. Det ble en rolig kveld for vår del. Det er ikke ofte vi legger oss før midnatt, - det gjorde vi nå.

Neste dag heiste vi storseilet som støtteseil og med godt med ferskvann på motoren fikk den vise hva den var god for. Vind var det lite av. Kjølevannet holdt seg stort sett der det skulle da seilene kunne overta i en lett østlig bris ved Svenner. Noen skyer slapp vann over oss. Autopiloten var stymann og vi holdt oss tørre under dekk og sprayhood. Turen til hjemmehavna på Stathelle var ganske uproblematisk.

Motorproblemene var dessverre bare midlertidig løst. Dyre deler til kjølesystemet ble senere skiftet for å få en motor vi kunne stole på.