Fra Valön til Hvaler

Tirsdag 21. - fredag 24. juni 2022

Etter en tidlig frokost forlot vi naturhavna innenfor Valön. Det var hyggelig å seile på utsiden av halvøya og passere berget hvor vi hadde sittet og sett utover dagen i forveien. Etter Dannemark-Ulön gikk vi på utsiden av Hamburgön med Kiddön og Jacobsö på andre siden. Det var stort sett på disse øyene vi så idylliske skjærgårdshus og annet som var trivelig å prate om. Så oppdaget vi en gavlvegg nede ved sjøen på Hamburgön hvor det stod SS Sägelsällskap. Senere fant vi ut at SS står for Store Stenars og at denne seilforeningen foruten å arrangere poengseiling og regattaer driver utstrakt opplæringsvirksomhet, segelskola. Det hadde vært en gledens dag hvis vi hadde seilt forbi mens Store Stenars elever var ute og seilte joller! Litt senere fikk vi se noe annet gledelig: en traust tradisjonsbåt med spriseilet oppe og to eldre mennesker om bord.

Mens vi heldigvis fortsatt var i smult farvann inntraff noe med Floras storseil: Sjakkelen til uthalet røk. Da vi kom til det utsatte og humpete farvannet sør for Havstenssund var sjakkelen erstattet med en tausurring, en løsning vi kommer til å beholde.

I Havstenssund la vi Flora for anker nær sandstranda ved Trossö. I en av Sxk-bøyene lå en seilbåt og flagget med et rødt flagg som hadde Union Jack øverst til venstre. Flagget er britisk sjøflagg, har vært det siden 1707 og kalles Red Duster. Seilbåten hadde også Sxk-vimpel.

Vi tok plass i jolla med tanke på å ro over til Havstenssund og gå den spektakulære strekningen under fyret hvor kyststien henger som en balkong på berget.

Planen ble kullkastet da vi kom ut av den lille bukta og møtte motvind som vi ikke hadde lyst til å streve med. Istedet løftet vi jolla i land på stranda. Tanken var å gå eller klatre langs bergsiden av Trossö til neste flate strandområde. I starten var den rimelig greit å finne ut hvor foten kunne få feste. Etterhvert ble dette så vanskelig at vi tok i bruk fjellregelen som sier at det er ikke er skam å snu.

Naturhavna ved Trossö. Flora er nærmest.

Å komme opp på berget var enklere enn å gå langs. På knausen over stranda fikk vi en praktfull utsikt over havna og omgivelsene. Ferdige med å nyte utsikten gikk vi ned til enga innenfor stranda og gikk på sti gjennom skog og kratt til vi stod på en strand og så mot Havstenssund.

Havstenssund. Nå lå det flere båter ved gjestebrygga enn da vi dro sørover.

Havstenssund. Seilbåten langs plankestien som vi hadde planlagt å gå på. De hvite husene til høyre ligger på Hälsö.

Vi ruslet litt rundt på Trossö. Da det begynte å regne dro vi raskt tilbake til Flora.

Vi holdt oss under dekk til ettermiddagskaffen var klar. Da tok vi på oss varme seilklær og satte oss ut.

Neste morgen skinte sola. Sjøtemperaturen var 18 grader, men alle brennmanetene gjorde at det ikke ble noe bad mens vi ennå var i Sverige. Da vi kom ut i åpent hav fikk vi vinden rett bakfra. Finn-Erik satte spinnakerbommen på genovaen slik at vi hadde et seil til hver side. Dette funket noenlunde i Kosterfjorden og til vi nærmet oss Tisler på norsk side.

Etter 4 timers seilas fortøyde vi til OF-bøya ved Akerøya på Hvaler.

Da vi kjente behovet for å røre litt på oss gikk vi i land på Akerøya.

Flora ved Akerøya. De gule rektanglene i sanda er volleyballnett.

Verken Finn-Erik eller Tone har tatt i en volleyball siden gymtimene på skolen. Noen unge menn som kom i en liten båt lekte en stund med ballen på sandvolleybanen. Vi ruslet rundt på de lave bergene på øya og fant et godt sted å sitte litt ned. Midten av øya er grønn og frodig, der beitet sauene. Rundt hytta på øya var noen telt slått opp. På den ytre delen av øya var det av hensyn til sjøfuglene ferdselsforbud fram til 15. juli.

Vi rodde tilbake og oppdaget at det blåste mye der Flora lå. Da sola forsvant ble det kjølig, vi valgte å gå under dekk. Bølgene økte. Da vi satt med ettermiddagskaffen kom seilbåten Flukt i stor fart inn mot øya og slapp ankeret utenfor stedet hvor vi rodde i land og båten med volleyballspillere hadde ligget. Flukt ble liggende rolig mens Flora som lå en god del lenger ut husket i bølgene. Finn-Erik studerte værsider og ville flytte til en lunere havn. Da Tone var lite innstilt på flytting festet han et ekstra tau til bøya.

Utpå natten begynte bøya å dunke mot Flora. Dunkingen var resultatet av at vind og strøm gikk i motsatt retning. Finn-Erik stod opp for å gjøre noe som kanskje kunne hjelpe på dunkingen. Først måtte han ha vekk det ene av de to tauene som holdt bøya fast. Tauene var var mørkeblå begge to og godt surret rundt kryssholtet, å fjerne bare ett av dem viste seg å være uhyre vanskelig. Da Tone kom opp fordi hun syntes Finn-Erik hadde vært lenge på dekk strevde han fortsatt med dette. Løsningen ble å feste et rødt tau til bøya og en rekkestøtte, dermed kunne vi løsne begge de mørkeblå tauene og likevel ha feste i bøya. Nå var vi begge blitt ganske våkne og ble fort enige om at det greieste var å dra til naturhavna ved Utgårdskilen.

Naturhavna ved Utgårdskilen ligger i le av Sauholmen. Den har to innseilinger. Hittil hadde vi alltid gått inn langs vestsiden av holmen hvor det er overettmerke, lys og merking mot fiskerhavna i selve Utgårdskilen. Nå gikk vi inn på østsiden av holmen hvor sjøen skummet friskt mot bergene vi skulle inn mellom. Innenfor måtte vi holde oss unna en umerket 0,7 meters grunne. Alt gikk veldig bra. Tone hadde ikke trodd at OF-bøya kunne være ledig, men det var den. Attpåtil stod bøya rett opp, her skulle Flora ligge rolig!

Klokka 4 kunne vi legge oss og sove videre. Da vi stod opp i halv ti-tida skinte sola. Sjøen rundt oss var fri for maneter. Det ble et herlig morgenbad! Vi ble liggende til neste dag i Utgårdskilen. Det blåste endel, så vi holdt oss ombord, var endel under dekk, kledde godt på oss før vi tok ettermiddagskaffen i sittebrønnen. Stadig noe å se på: Fugler, sauer på beite, folk på en hytte, fiskebåter og fritidsbåter. En enslig mann i moderne spiss motorbåt lastet med jolle og ståbrett og en godt fendret styrbord side greide etter utallige forsøk å få lagt til ved en kløft i bratt berg.

Neste morgen tok vi morgenbad før 8. Etter en lang og god frokost seilte vi videre til den andre siden av Oslofjorden.