Stråholmen

Tirsdag 8. juni - Onsdag 9. juni 2021

Da vi kom ombord i båten og fikk stablet matvarer for en ukes seiling inn i sine respektive hulrom var det blitt lunsjtid. Før vi kastet fortøyningene bestemte vi oss for å smake på litt av det vi hadde kjøpt. Værmeldingen antydet mulighet for litt regn. Vi hadde ikke mer enn begynt å spise før vi kjente de første dråpene. Noen dråper ble stadig fler, og vi måtte flytte oss selv og maten under dekk. Snart strømmet regnet ned og Tor fløy over himmelen og slo lyn med hammeren. Telemarksavisen ble lest grundig før regnet ga seg. Optimistiske heiste vi storseilet, men vinden uteble. Det ble motor med støtteseil fram til Elvik som ligger ytterst i Åbyfjorden. Skydekket letnet og det ble gradvis bedre vær. Neste dag hadde vi planer om å seile østover til Ølbergholmen utenfor Larvik. Om morgenen var det nordøstlig vind som skulle dreie mot syd utover dagen. I Langesundsbukta fikk vi stampesjø og vinden mot oss. Det var heldigvis lett å ombestemme seg. Vi dreide mot syd, slapp ut på skjøtene og fikk god bør mot Stråholmen. Nær stranden ble seilene berget og ankeret kastet.

Vi fikk lyst til å ro med jolla ut til holmene nordøst for Stråholmen. Da vi nærmet oss hørte vi sjøfuglene. Et skilt der ute opplyste at fuglereservatet forbyr vingeløse tobeininger å trå i land før 15. juli. Det var bare å vende nesa inn mot Stråholmen igjen. Der gikk vi i land på den nordøstre enden og løftet Fjæra opp på fjellet.

Tidlig i juni er det ikke mye folk her ute. Øya i havgapet oppleves på naturens premisser. Vi snakket stille med hverandre for ikke å forstyrre naturen og våre egne opplevelser.

Mange av de gamle bosettingene sto ennå tomme i påvente av sommergjester, men i hagene bugnet det av vekstvillig fargeglede.

Villsauene holder kulturlandskapet ved like. På Stråholmen beites det året rundt.

Da vi kom tilbake til jolla fløy en måke stille til værs. Vi tok tak i Fjæra for å løfte henne ut i sitt rette element. Da fikk vi se en forskremt grå dundott kravle rundt på steinene like ved oss. Den ansvarlige mor i luften var nok like engstelig som den lille, men forholdt seg rolig. Vi rodde ut fra land. Der inne blant steinene fant mor og barn igjen roen.

I Porsgrunn by har det blitt mer og mer vanlig med urban ruging. Små nebb som hakker seg gjennom skallet får der se en verden av asfalt og betong, biler og trafikklys. Kommer man i skade for å nærme seg den lille, får man nærkontakt med skrikende måker i angrep og forsvar for sitt lille avkom på fortauskanten.

En villand svømmer stille ved øens høye kyst;
de klare bølger spille omkring dens rene bryst.
En jeger går og bøyer seg i den steile ur
og skyter så for løyer det smukke kreatur.

J.S. Welhaven

Kysten er nok ikke så høy langs Stråholmen. Villanden som svømmer i fred for jegeren er en sjøorre.