Økende interresse for tuseiling på trettitallet førte til et behov for trygge og sjøverdige turbåter med overnattingsmuligheter. C.G.Fast ved GKSS (Göteborgs Kungliga Segelsällskap) var den første som kom med et forslag om å få fram en rimelig entypebåt med langturegenskaper. Forslaget ble antatt på høstmøtet i Svenska Segelforbundet den 26. november 1939. Man besluttet å forsøke og få til en felles nordisk entypebåt. Seileren og skipsrederen Sven Salén framførte idéen på Skandinavisk Seilforbunds møte i Helsingfors høsten 1940. Det ble besluttet å utlyse en konstruksjonskonkurranse. Man opprettet en komité bestående av professor Karl Jungdal, skipsreder Sven Salén og direktør Svante Forster fra Sverige, apoteker Nils Benzon, herr Gerhard Rønne og baron E. Wedell-Wedellsborg fra Danmark og ingeniørene Gunnar L. Stenbäck, Erik Nummelien og Gunnar Jakobson fra Finland. Det er uklart om Norge var representert i komitéen.

Konkurransebestemmelser

Båten skall vara av sjöduglig typ. Konstruksjonen skall vara sådan, at den är lett ock billig at bygga ock kommer prisnämnden framförallt att legga stor vikt på at den lämpar seg för fabriksmässig serietillverkning. Sätt ock möjlighet för en dylik bör påvisas i tävlingsförslaget.

För båtens konstruksjon äro följande önskemål uppställda:

Längd i vattenlinjen:
omkring 6,00m

Brädd:
omkring 2,00m

Lägsta fribord:
omkring 0,50m

Segelarea:
verkliga segelarean av storsegel ock fock skall vara 18-20 kvadratmeter. Lattornas längd er fri.

Byggnadsmaterial:
nordiska träslag eller annat material, som kan förenkla ock förbilliga båtens byggande. Spant ock bottenstockar i trä, galvaniserat järn eller annat material. Deplacement: cirka 1300-2000 kilo. Ballastkölen skall vara av järn.

Riggen skall vara enkel ock lätt att utföra.

Under durkarna samlat vatten bör vid måttlig krängning ej rinna upp i slaget. Båten skall vara försedd med ruff eller kapp (halvruff) ock sidodäck av betryggande brädd eller med likvärdiga anordningar. Liggplatser för 3 á 4 personer, eventuellt genom utnyttjande även av sittrummet.

Ingen Vinner

58 forslag kom inn til vurdering. Komiteen kom fram til at ingen av forslagene fylte kravene fullt ut. Ingen fikk tildelt førstepris, men det ble delt ut to andrepriser, til Jacob M. Iversen (Sverige) for «Vega II» og Knud Olsen (Danmark) for «Svane».

Det eksisterer to versjoner om hva som ble det videre forløpet i prosessen til den nordiske folkebåten.

Versjonen til Skandinavisk Seilforbund

I bladet Till Rors 6/1941 står det: «Folkbåten klar». En komite skulle ifølge artikkelen ha lagt fram et forslag basert på de innkommende bidragene. Den skulle bli mellom 8 og 9 meter lang, drøye 2 meter bred og seilareal på 21 kvadratmeter.  I følge Sven Salén fikk Tord Sundén, ansatt ved Eriksbergs Mekaniska Verkstad, oppdraget med å sammenstille de vinnende forslagene til «Nordisk Folkebåt».  I sine memoarer skriver Salén at han selv tegnet seilplanet og Eriksbergs sjefskonstruktør, Paul Felten, sto for undervannskroget. Folkebåten ble til som en kombinasjon av ulike eksperters synspunkter og tegninger.

Versjonen til Tord Sundén

Tord Sundén tegnet båter på fritiden og hadde tidligere tegnet en 6mR-båt for Sven Salén. Sundén hadde våren 1941 tegnet et forslag til konkurransen som ikke ble innlevert. Svante Forster som var direktør ved Eriksberg og Sundéns sjef var medlem i komiteen for utarbeidelse av folkebåten. Han hadde sett forslaget og foreslo at Sundén skulle vise det til Sven Salén. Salén ble entusiastisk da han fikk se tegningene: «det är båten som vi skall ha».  I Stockholm, 15.-16. oktober 1941, ble tegningene gjennomgått av Karl Jungberg, Sven Salén, Evald Pira fra Sverige og E. Wedelsborg fra Danmark.  Forslaget til Tord Sundén ble godtatt med en del mindre justeringer. Ingen av konkurransebidragene ble diskutert på møtet. Tord Sundén fikk kr. 1500,- for tegningene.

Teknisk utvikling

1942 - båten skulle bygges av skandinaviske treslag: eik, ask, gran og furu. Ballastkjøl i jern.

1947 - bruk av mahogny ble tillatt i akterspeil, sarger og innredning.

         -  Lerk ble godkjent til bordlegning i skroget.

1951 - mast og bom skulle lages av europeisk gran og furu eller oregon pine og sitka gran.

         -  mahogny og oregon pine ble godkjent til bordlegning i skroget.

1961 - det ble tillatt med syntetiske seil.

1962 - det ble tillatt å bruke kryssfinér belagt med kanvas i dekket.

        -  det ble tillatt å bruke iroko i stedet for eik til stevner, kjøl og bunnstokker.

1977 -  skroget kunne bygges i glassfiber.

2001 -  det ble tillatt med mast og bom i aluminium.

Nordisk Folkebåt i Norge

Folkebåten har ikke fått den samme utbredelsen i Norge som i de andre nordiske land.  Det kan ha en sammenheng med den tyske invasjonen. KNS (Kongelig Norsk Seilforening) hadde lite tilovers for klinkbyggede båter. Når den i tillegg var tverr i akterenden ble den vel ikke akseptert i det finere selskap. Man satte derfor i gang med et eget båtprosjekt. Det var den lestebygde knarren til Erling Kristoffersen. Den falt nok i bedre smak hos KNS med slett skrog og tradisjonelt overheng i akterenden. Noen folkebåter har det likevel blitt bygget også her i Norge.

Folkebåtens suksess

Nordisk Folkebåt har blitt produsert i mer enn 4000 eksemplarer (ca. 3000 i tre). I tillegg er det bygget et større antall Folkebåter som ikke tilfredsstiller kravene til entypebåten.

Fortsatt er det mulig å kjøpe nye folkebåter i tre og plast. De produseres både i Danmark og Estland. Det er aktive folkebåt-miljøer i en rekke land. Ærefulle kappseilaser arrangeres blant annet i Sverige, Danmark, Tyskland og California. Godkjennning av glassfiberskrog og aluminiumsmast har gjort sitt til at klassen fortsatt har mange aktive regattaseilere. Plastbåtene blir bygget med trebåtenes egenskaper og vektfordeling. Det er fortsatt mulig å bli gullvinner med treskrog og tremast.