Gaupholmen

Mandag 17. juni 2024

Da vi seilte sørover ble vi liggende værfast 3 døgn i Gitkilen. Den andre dagen gikk vi til fots til Brekkestø. Vi stod på dampskipsbrygga og oppe ved loshytta i Brekkestø og ønsket at vi kunne besøkt loshytta på holmen ovenfor og rodd langs de fine husene på øya ved siden av.

Nå, på vei hjemover, lå vi igjen i Gitkilen. Tone foreslo at vi skulle ro til Brekkestø og få opplevd holmen og øya utenfor fra sjøsiden og hvis mulig gå i land. Visst ville det bli tungt å ro dit i motvind. Men vi hadde jo hele dagen foran oss.

Med kaffe og mat i sekken satte vi oss i Fjæra og rodde langs land forbi Gitkilholmen og den større Mortensholmen. Da vi kom til Haukholmen kunne jolla ikke gå på innsiden, holmen var gjort landfast med en steinmur. Tone gikk i land, Finn-Erik rodde rundt og fant Tone stående på på ei brygge et stykke bortenfor.

Fjorden som heter Stuttifjorden ble ikke stutt for oss. Vi gikk i land ved ei sliten gammel hytte på Ullerøya og rastet på brygga med ryggen mot ei steinhelle. Fra mønet på hytta hørte vi fuglekvitter. Det måtte være svaleunger, for voksne svaler fløy stadig ut og inn dit, antagelig med mat til sine sultne små. Finn-Erik observerte at svalen som fløy inn under mønet fløy ut først når den andre var på vei inn.

Styrket og uthvilt fortsatte vi mot Brekkestø.

Et stykke foran oss så vi en nederlandsk seilbåt på vei mot Brekkestø. Den var liten nok til å kunne gå under strømledningen rett før havneområdet.

Brekkestø fra sjøsiden. I badepensjonatenes storhetstid i i første halvdel av 1900-tallet var det mange byfolk som unte seg pensjonatferie i eller rundt Brekkestø.

Årene beveget seg sakte og bedagelig i sundet mellom Ullerøy og Gaupholmen. Noen hus på Ullerøy i bakgrunnen. For oss er det praktisk at åra som skal være på styrbord side er merket med grønt og den på babord side med rødt.

Tones drøm var å besøke utkikkshytta på Gaupholmen. Hvor kunne vi gå i land? Kunne det la seg gjøre ved denne brygga? Da Tone oppdaget at huset hadde et ovalt koboltblått skilt syntes hun det ikke var så farlig å gå i land her.

Vi gikk i land på den lille stranda helt til venstre på bildet. Da vi stod på brygga og kikket etter en sti oppover kom en arbeidskledd kvinne bort til oss. Hun trodde vi var noen hun ventet på. Tone spurte henne om det var hun som eide huset. Nei, hun eide ikke noe hus, hun leide en bolig i Lillesand. Hun var gartner og hadde helårsjobb i et firma som utførte allslags tjenester på hytter og hus i skjærgården. Nå jobbet hun med hagen på andre siden av huset vi sto ved.

Hun fortalte mye interessant om planter, om Lillesand og om litt av hvert. Vi ble med henne rundt huset og med ett var vi i en hemmelighetsfull hage, ikke omgitt av mur som i den berømte barneboka, men av naturlig norsk berg. Hvilken stemning! Vi ble bergtatt.

Hagen var langstrakt, fredelig, lun og trivelig.

Oppe på berget med utsikt til alle kanter. Til venstre har vi Ullerøya med husene som er med på det tredje bildet i denne artikkelen (det med en vannrett åre over vannet).

Tone ved utkikkshytta på Gaupholmen. Brekkestø i bakgrunnen.

Mens vi stod der oppe hørte vi oppskrudde stemmer over sundet. Det var et utendørs vandreteater som øvde seg til forestillingen "Bergtatt av Brekkestø".

Utsikten ut mot havet.

På tilbaketuren hadde vi vinden med oss, bare inn i Gitkilen måtte vi tåle motvind.

Denne roturen ble over all forventning!