Sankthans og hjem

Fredag 23. - søndag 25. juni 2023

Vi forlot havna ved Hui etter en tidlig frokost og heiste seil i svak nordavind. Etter en times tid ble det vindstille. Motoren overtok fremdriften før solgangsbrisen igjen gav seilene nye muligheter. I sydvestlig bris nådde vi havna ved Ølbergholmen. Der lå en ledig bøye og ventet på oss.

Mens vi satt og spiste lunsj fløy en drone på kryss og tvers over havna. Vi lurte på om det var en privatperson som lekte seg og kanskje ikke helt kjente til reglene for hvor man kan fly drone. Inne ved stranda så vi noe som liknet en liten bobil. Folk tar seg til rette - tenkte vi.

Havna fotografert fra landsiden i syd.

Vi rodde inn til stranda og bar jolla på land. Da så vi en ung kvinne med vadebukser ute i vannet. Hun bar på et stativ med nettbrett som hun flyttet rundt på. Tone spurte om hun var på skattejakt. Den unge i vadebuksene kunne fortelle at hun jobbet i NIVA (Norsk Institutt For Vannforskning). De fotografere med drone for å kartlegge planteveksten i sjøen. På bilen som liknet en bobil leste vi NIVA på begge fordørene.

Vi nøt varmen fra svabergene og at vi kunne sitte helt stille. Flora gynget endel der hun lå med siden mot bølgene.

Da det nærmet seg kvelden ble det ganske folksomt i havna. Mange båter ankret opp rundt oss for å nyte medbrakt mat og drikke. Andre båter kjørte langsomt forbi med løvpyntet baug. To store telt ble satt opp inne på stranda. Flere tenåringsgutter hoppet fra fjellet nærmest oss og ut i sjøen så spruten stod. De tøffeste klatret høyt opp på berget, men klatret ned til til et lavere platå da de fikk se hvor farlig langt det var ned til vannet. Etter en stund kom noen jenter og hoppet fra et stupebrett ikke langt unna. Dette inspirerte guttene til på ny å klatre til topps. Med jentene som tilskuere tok de fart og hoppet.

Da det begynte å skumre var det bare noen få båter som lå igjen, men teltene ble stående på stranda. De skulle gi nattesøvn til mange barn og voksne.

Neste morgen skulle Finn-Erik sjekke motoren før avreise. Motorkassa satt bom fast og ville ikke la seg løfte opp. Det hadde aldri skjedd før. Med makt og verktøy lot den seg til slutt lirke opp. Da viste det seg at en skrue hadde skrudd seg ut og hindret kassen i å bli løftet opp. Motorkassen hadde vært litt plundrete å få på plass i lengre tid. Nå fant vi den enkle årsaken.

Det ble motorseiling den første timen før vinden ble tilstrekkelig for seilene. Vi snirklet oss gjennom den indre leia, mellom staker og skjær, langs Brunlanes. Elvik ble siste nattehavn før vi seilte inn fjorden og fortøyde på vår faste plass i Stathelle Marina.