Vi hadde solid nattevakt i Kilesand på Syd-koster: Et svensk kystvaktskip ankret opp utenfor, på samme sted som SS Christian Radich da vi benyttet havna i 2022.

Da vi rodde i land etter frokost var kystvaktskipet reist.
På bildet ligger Flora i Kilesand i ensom majestet med fastlands-Sverige i bakgrunnen.

Vi hadde observert at endel joggere løp i skogkanten innenfor stranda. Stien viste seg å være både merket og god. Etter Bergdalen gikk vi på vei til vi kom til Långegärde ved sundet som skiller de to Kosterøyene. Derfra ville vi ta den lille kabelfarkosten over til Nord-Koster. Vi sluttet oss til svenskene som stod på brygga og ventet på transport. Et oppslag kunngjorde at transporten kunne betales med Svisj, den svenske parallellen til norske Vipps. De to betalingsmåtene snakker ikke sammen. Betaling var ikke det eneste problemet vi stod ovenfor. Vogna eller "linfärjan" som den heter offisielt var nå ubetjent. Farkosten kunne bare føres av folk med opplæring og godkjenning. Flere av svenskene på brygga hadde godkjenning, vi kunne bare bli med, betalingen var det ikke så farlig med. Hva med tilbaketuren? spurte Tone. Ikke noe problem, mente svenskene som skulle over, det kom sikkert noen med førergodkjenning som vi kunne reise med, det var tross alt søndag.

Vi var på Koster med de små foldesyklene våre i begynnelsen av dette århundret. Da var det betjening på vogna over Kostersundet. Dengang trillet vi på veiene. Nå hadde vi gledet vi oss til gå de fine stiene langs sjøen. Enden på visa ble at vi droppet Nord-Koster.

De store fergene mellom Koster og Strömstad går også over sundet, men vi klarte rett og slett ikke å finne ut når de gjorde det ut fra rutetabellen på veggen. Utstyrt med länsstyrelsens vandringskart som vi plukket opp på Långegärde fikk vi en fin stivandring tilbake til Kilesand. Vi valgte å gå brun led via Rørvik. Hvor kupert skogsterreng endte i berg nedover mot sjøen med fabelaktig utsikt over Kosterhavet fant vi den perfekte rasteplass. Vandringskartet ga vi videre til et entusiastisk ungt norsk par som gjerne ville vite hvor vi hadde gått .

Sør for Ekenäs valgte vi sti som gikk i åpent landskap.

Ekenäs er et feriekompleks med utleieboliger, restauranter, gjestehavn, skulpturer av sel mm. Endel av vandringsstien går over brygger.

Tilbake i Flora dro Finn-Erik opp ankeret. Tone hørte dirr og klirr da motoren hadde startet. Lyden skyldtes ikke glassene som stod i hanskerommet. Da Finn-Erik åpnet motoren så han at slangeklemmen som skulle holde varmeveksleren på plass var brukket. Heldigvis hadde vi en i reserve.

Mens dette stod på var en IF kommet inn i vika. Båtføreren drev seiltrening. Flora gikk ut på innsiden av holmen sør for Kilesand, varsomt, for der var det grunt. Og stille. Etterhvert fikk vi fin fart og god vindretning. Flora seilte sørover i åpen sjø til hun svingte inn mellom Resö og Lindö. To andre seilbåter var på vei mot samme mål som oss. En tysk seilbåt dro forbi oss med motorens hjelp. Den andre, en stor Arcona seilte et stykke bak oss, men tok stadig innpå. Da vi nærmet oss sydenden av Resö fikk vi et glimt av sxk-bøyene som ligger mellom Lindön og Kalvön. De var begge ledige. Korteste vei til bøyene er for grunn, men det er mulig å runde Ejgdeholmen (sic) og seile videre mellom Killingholmen og Ystholmen. Vi holdt den høyden vi kunne for om mulig å passere Ystholmen uten å slå. Bak oss kom Arconaen i god fart. De lå litt lenger øst enn oss og fikk nå problemer. Mens Flora skar, med liten klaring, forbi Ystholmen valgte den å gå opp i vindøyet og ta ned seilene. Da vi kom opp mot bøyene så vi at den tyske seilbåten hadde fortøyd i den første bøya. Den neste var ledig. Den ble Floras gevinst. Arconaen måtte legge ut ankeret.

Neste dag forsatte ferden gjennom Havstensund og over det åpne strekket som kalles Gula Humpen. Vi hadde planlagt å seile til Dannemark-Ulön, men da vi hadde ugunstig og ustabil vindretning og stadig måtte baute for å kommer forbi odder og nes valgte vi å gå til Gluppö istedet.

På Gluppö var det bemerkelsesverdig mange båter til å være mandag. Dessuten la mange båter turen gjennom naturhavna som ligger mellom Gluppö og Fläskö med inngang fra to sider. Etterhvert gikk det opp for oss at denne mandagen var dagen før svenskenes nasjonaldag som i noen år har vært fridag. Da nasjonaldagen, også kalt svenska flaggans dag, markeres med lite annet enn taler av statsministeren og opposisjonslederen er det ikke rart at svensker bruker dagen og dagen før til å dra ut med båten.

Om kvelden tok vi en liten rotur rundt i havneområdet. Vi hadde slikt å gjøre og slikt å føre:

Tone har hoppet i land på holmen med søpleposen vår og lagt den i en av søplekassene inne i det lille grå huset. Slike hus for søppel kalles sopmajor, i entall sopmaja.

Båten lengst til venstre er Flora.

På Gluppö brukte vi tid på å finne ut av hva som feilte Tones telefon. Telefonen har Telenor-abonnement. Den mistet abonnementet uten å bli automatisk koblet over til svensk Telenor da vi kom til Sverige. Tone trodde først at batteriet var konk. Det hadde ladet seg ned da telefonen dag og natt forgjeves jobbet og jobbet med å koble seg opp på nett. Tone snakket med Telenors kundeservice i Finn-Eriks telefon og ble fortalt at de hadde endel tilfeller av abonnenter som ikke ble videreoppkoblet når de kom til utlandet. Vedkommende hadde selv opplevd dette flere ganger med sin iPhone. Da det var lang ventetid på teknisk hjelp for tilkobling anbefalte han å slå telefonen av og på noen ganger. Metoden vi kalte svenskeknappen i gamle dager. Den virket!