Kalvö og Lindö

Fredag 16. - søndag 18. juni 2023

Da vi kom inn Havstenssund og passerte Trossö så vi at sxk-bøyene der var opptatt. De to bøyene ligger nær leia og er sjelden ledige. Vi fortsatte opp mot Kalvön og Lindön. Der hang det også båter i hver bøye. Ankeret ble senket og backet forsiktig ned i den myke bunnen. Daumannen ble firt ned langs ankertauet. Flere seilbåter kom og la seg på anker. Stille og fredelig hadde vi det inntil en norsk passbåt med vindskjermer og unge norske menn kom for å bade. De drev ikke synkronsvømming, men sterk rytmisk musikk på stereoanlegget måtte de ha. Tone ba dem dempe seg. De reagerte og skrudde ned musikken. En av de unge mente riktignok at hun burde ta på seg hørselvern.

Etter en stille og rolig natt gikk båten som hadde ligget i bøya nærmest Lindön. Vi ville gjerne ligge her en natt til ,så vi flyttes oss til den trygge bøya. Det var nemlig meldt sterkere vind for denne dagen og natten.

Det var kun seilbåter i havna. Lille Flora ligger på bøye helt til venstre på bildet.

Med Flora godt fortøyd rodde vi mot en strand ved Kalvön hvor to av våre båt-naboer hadde gått inn og lagt gummijolla på land. Fjæra stikker dypere enn gummijolla, faktisk så dypt at Tone gikk ut i vannet for å få oss trygt ut på dypere vann. På en liten sandstrand litt lenger øst kunne vi løfte Fjæra trygt på land.

Tone på vei opp fra stranda hvor vi rodde i land.

Et fint stablet steingjerde.

Vi fulgte veien østover da vi traff på en avstikker med skilt til Vadboden. Dette måtte vi undersøke. Vadbod visste vi ikke hva var. Vi tok inn på stien og måtte snart passere noen vennlige skotske høylandsfe. Det var riktignok en viss engstelse å spore før vi kunne passere, men det ordnet seg etter at mor og kalv fikk forent seg på samme side av stien.

Vadboden ligger på sydsiden av Kalvö.

Vadboden ble bygget på midten av 1800-tallet og er Kalvöns eldste hus. Der ble "landvadene" eller nøtene oppbevart. Vadboden har sin egen venneforening. EU-midler har kommet godt med for å kunne bevare boden som et lite museum.

Nøtene var laget av tjæret naturfiber. For å unngå råte måtte de tørkes ute før de ble hengt opp i vadhuset.

Kalvö hadde sitt eget vadlag som het Åtta lifvets poykar. Laget var kjent for å synge mens de fisket. Sangen skal ha vært så vakker at makrellen ikke ble skremt.

Inntil vadbodens solvarme endevegg hadde vi kafferast og boklesning.

Da vi hadde sittet lenge nok med bøkene våre og blitt nokså opphetet begynte vi på veien tilbake. I stedet for å gå til stranda og jolla fortsatte vi til Lindö. Et sted i skyggen var å foretrekke hvis vi skulle lese mer. Vi visste om et par benker ved veien. Da de endelig dukket opp viste stedet seg å være ganske skyggeløst. Vi fant fort ut at der ble det for varmt og fortsatte til en liten hytte som vi også husket fra en tidligere tur. Der leste vi en stund på benk med skygge fra et takutspring.

Her nord på Lindön var et av de viktigste mottakene for norske flyktinger som kom sjøveien under siste verdenskrig.

Einar Sørensen het en sandefjording som hadde base her ute. Han var storsmugler under forbudstiden og brukte pengene han tjente til å bygge et stort hotell på Granholmen utenfor Sandefjord. Under annen verdenskrig ledet han mottaket av norske flyktinger på Lindön. Sørensen omkom i en eksplosjon 10. mai 1945 - to dager etter frigjøringen. Eksplosjonen skal ha blitt utløst av sprit som tok fyr.