Kalvön og Lindön

Tirsdag 7. - torsdag 9. juni 2022

Flora med oppslått bomtelt ved Lindön. Nabobåten er en Malö, den lå der da Flora kom.

Vi trivdes så godt på Sydkoster at vi var både 1. og 2. pinsedag. Tirsdag morgen dro vi opp ankeret og seilte sørover i det brede farvannet som svenskene kaller Kosterfjorden. Vinden var sørøst og svak. Vi gikk sør for Resö og til et for oss kjent og kjært øyområde : Trossö-Kalvö-Lindö, tre øyer som gjennom landheving har blitt til én sammenhengende øy. Lindön ligger mot nord, Trossön ligger mot sør og midt mellom ligger Kalvön. SxK har lagt ut 2 bøyer for sine medlemmer ved Lindön og 3 ved Trossön. Bøyene ved Trossön ligger rett ved indre leia noen få åretak fra Havstenssund. Fra bøyene ved Lindön har man øyekontakt med båttrafikken. Begge steder er det greit å ligge for anker.

Vi fortøyde i ledig bøye ved Lindön 2 1/2 time etter at vi dro fra Koster. Da fikk vi satt opp bomteltet før regnet satte inn. Etter noen timer i teltet klarnet det opp. Vi øste jolla tom for regnvann, fant fram årene og rodde i vei. Tone hadde ikke tatt mange åretakene før regnet satte i gang på nytt. Vi kom oss om bord i Flora igjen og ventet med rotur til regnet ga seg.

For noen år siden gikk vi bekymringsløst i land med jolla på en liten strand på Kalvö. Nå må den som går barfot i sanda passe seg for ikke å skjære seg på den fæle stillehavsøstersen. Derfor rodde vi istedet inn til den enkle brygga i vika bortenfor. Brygga er høy men den har en smal stige som vi kunne klatre opp.

I området hvor vi gikk i land så vi endel tørrmurer.

Trossö-Kalvö-Lindö er naturskyddsområde. Her finnes ikke biler. På flater hvor gresset gror er stien eller veien svært tydelig: folk skal gå der gresset er kortklipt. På bildet går Tone på Kalvös hovedvei.

Vi forlot hovedveien da vi kom til et skilt hvor det stod "Hamnen". Hva slags havn kunne dette være? Havna lå på motsatt side av øya, i en lun bukt.

Vi hørte verktøyvirksomhet inne fra en av de røde bygningene på bildet. Et stykke unna lå noen sørgelige rester av gamle bruksbåter i tre.

Havna har sin historie. I Wikipedia står det at "under 1950-talet fants det forfarande et 20-tals yrkesfiskare som hadde sin hemmahamn på Kalvø".

En svale fløy rundt i området. På bildet til høyre gjør fuglen et kort og urolig opphold på et fortøyningstau.

Om natten fikk vi stille og rolig regn. Tidlig på dagen fortsatte regnet. Da regnet ga seg etter lunsj rodde vi i land på Lindö og tok "hovedveien" fatt.

For å hindre at Lindö gror igjen etter at jordbruket forsvant er det satt ut beitedyr. Flokken er skotsk høylandsfe, "Highland cattle". Rasen er kjent for å være gemyttlig og fredelig.

Den delen av øya som står til høylandsfeets disposisjon er delt opp i beitemarker som er atskilt med gjerder. Hvor et gjerde møter vei og sti fins det alltid en grind. Vi telte ikke hvor mange grinder vi åpnet på turen - grindene lukker seg automatisk - men endel ble det.

Kyr slipper som kjent fra seg kukaker. Når denne skotske rasen spiser svensk øygress gir det mange og store slike kaker mellom grindene som turgåere i sko må vokte seg vel for å tråkke i.

Bortsett fra at de ser ut til å foretrekke å gjødsle på veien framfor i gresset er høylandsfeet ålreite dyr.

Fugleliv i Tunnekilen på Lindön.

Et svanepar med fire svaneunger (den fjerde ungen er skjult bak halsen på svanen til venstre). Invaderende gjess så vi atskillig flere av enn de som kom med på bildet.

Finn-Erik på nordsiden av Lindö. Her er det vakkert men ikke vandrestier.

Tilbake forsøkte vi å følge andre stier enn hovedveien med sine grinder og kukaker. Disse stiene var lite tydelige. Terrenget var kupert og stedvis krevende. Vi kom stadig på villspor. Det var kjekt da vi kom ned på "hovedveien" på et sted med benker å hvile seg på.

Vel tilbake i Flora kunne vi på holmen Killingen se og høre sauer på beite.

Utpå kvelden økte vindstyrken. Det kom mye irriterende knirk og hvin fra rigg og rekke. Snorene til bomteltets aktervegg knyttes til akterstaget. Dette pleier ikke å skape utfordringer, men vinden denne kvelden greide å rykke og dra i disse snorene. Vi tok ned bomteltet og de irriterende lydene forsvant. I seilbukse og andre varme klær fikk vi en fin kveld i cockpiten helt til sola gikk ned i vest.

Neste morgen seilte Flora videre.