Alene på Buskjær

Tirsdag 9. - onsdag 10. juni 2020

Fra Arendal seilte vi Tromøysundet. Passasjerferga til Tromøy krysset foran oss. En gruppe syklister dro over brua mens vi seilte under. Vi la merke til at sykkelfeltet er lagt til brua. Gående og syklende har det romslig og fint de oppe. Romslig og dypt for skip og oljeinstallasjoner er det i Eydehavn som ligger lenger nord i sundet. Fra Flora i langsom fart kunne vi studere havna som både heter og er Arendal havn. Før ferien hadde leste vi en lang og god artikkel om industristedet Eydehavns historie i Dag og tid.

Da vi seilte sørover fra fra Borøya 1. pinsedag så vi en masterekke stikke opp bak Store Buskjær. Til skjæra nedenfor lå mindre motorbåter fortøyd. Det var absolutt vær til å ligge i denne barske naturhavna da vi kom seilende oppover. Å få plass var ikke noe problem: det lå ikke en eneste båt der. Etterpå fant vi ut hvor greit det hadde vært hvis det hadde vært andre båtfolk på Buskjær som kunne stått på land og tatt imot tauet.

Da Finn-Erik hadde lagt ut ankeret akterut skulle Tone hoppe i land med tauet. Fjellet var bratt, hun mistet balansen, gikk bakover og stod i sjøen. Tangen var glatt, det var også Tones gamle røde ecco-sko. Lettere sagt enn gjort å komme seg opp. Hun skled nedover. Da hun støttet seg til båten drev den utover. Tone stod i vann til livet, hun fikk tak i rekka på båten og hang der uten armstyrke til å kunne løfte seg opp. Finn-Erik kom springende og ville løfte Tone opp. Hun skjønte straks at det ville bli vanskelig og ubehagelig og insisterte på å ville vasse i land istedet. Finn-Erik tok da tauet, hoppet i land med et tigersprang og fikk festet tauet til fjellbolten. Tone kastet sko og sokker innover og dro seg i land ved hjelp av tauet. Da begge fortøyningstauene var på plass gikk hun om bord og fikk på seg tørt tøy. Sommervarmen var ikke riktig kommet ennå, sjøtemperaturen var 15 grader. Tone merket først at sjøen var kald da hun trakk av seg den innerste genseren og kjente den våte nederste delen gni mot ryggen.

Middagen var rask å lage og smakte utmerket ute i sittebrønnen. Menyen var stekte ostepølser i speltlompe med salat til.

Etter middag gikk vi i land for å se oss rundt. Å stige i land er ikke så vanskelig: man drar i tauet så båten kommer nærmere og støtter seg til tauet straks man har hoppet.

I vika som er skjult bak knausen står et par skilt et sted hvor det er lavt og flatt. På det ene står skrevet 'Reservert skjærgårdstjenesten', på det andre står telefonnummer, kart og stoppesteder for Taxibåtene i Tvedestrand. Men Buskjær ligger i Arendal kommune, de solide benkene på øya er tydelig merket med kommunens navn.

Buskjær har sparsomt med vegetasjon. Noen spredte trær finnes. Her ser vi nordover.

Finn-Erik var sikker på han hadde sett sauer da vi satt i båten. Dyra viste seg å være geiter. De var ikke redd oss.

Noen har en bjelle
når de går i fjellet

Geitene på Buskjær hadde en sort boks hengende rundt halsen.

Da vi ikke kunne spørre geitene har vi søkt på nettet og funnet ut at boksene antagelig er GPS som fungerer som virtuelt gjerde. Geitene får advarende lyd hvis de tråkker over grensen for sitt område og får elektrisk støt hvis de fortsetter.

Vi traff på noen hvitkinngjess.

Da vi hadde vært på denne delen av øya og sett Flora fra denne kanten gikk vi ombord igjen. Nå skulle det smake med kaffe og marsipankake.

Da vi hadde seilt videre en times tid neste dag kjente Tone en liten hard klump på halsen som viste seg å være en flått. Finn-Erik hadde også en flått på sin hals. Fram med sprit og pinsett og vekk med de små beistene.