Til loshytta på Merdø

Tirsdag 9. juni 2020

Merdø, hvor losen hadde hjemme, ligger foran innseilingen til byen, så å si like ut i havgufsen. Utsiden av de lille halvrunde ø er som et nakent skjær, og oppe fra vindfløyen, hvor losene holder utkikk, kan man i uvær se de skjulte skjær og båer stå i brott hele den urene havstrekning henover. Kysten her ute er overmåte farlig; men Arendals-losene ute ved Merdø og Torungen hører blant Norges første. (...)

Merdø-losene kjennes best av den kaptein som en beksort vinternatt, når sjøen går som tårn, er kommet inn for bare stumpene i farvannet under Torungene, og vet han må renne på land om han ikke får los. Han hører seg praiet, linen kastes, og en livvåt los står plutselig på dekket. Mannen bytter klær, får seg et glass til oppvarming og overtar kommandoen; - han har ikke betenkt seg på å jumpe ut i sjøen med linen om livet; for på annet vis kunne fartøyet ikke bordes.

- Fra romanen Losen og hans hustru av Jonas Lie (1874)

Flora lå for anker i Merdørenna innenfor øya Merdø i Arendal. Etter frokost satte vi oss i jolla og rodde over til Merdø for å gå opp til loshytta. Men hvor skulle vi gå for å komme dit? Vi gikk langs hekker og stakitt og så etter mulige avstikkere til øyas høyeste punkt da vi fikk øye på en håndverker. Han kom fra et hus hvor vi hadde hørt sag og bankelyder. På klingende sørlandsk svarte han at han ikke var så kjent på øya. Så pekte han på en smal sti. Han sa han lurte på om det kanskje var veien. Vi takket og slo inn på stien. Stien passerte noen hytter og buer, ble diskontinuerlig og var tilslutt ikke mer. Men retningen var riktig. Endelig så vi bratt terreng, et hjørne av hytta kom til syne og snart stod vi ved loshytteveggen.

Bygningen overrasket med sin sjarmløshet og modernitet. Loshytta må ha sett annerledes ut dengang Merdø-losene seilte "i sine brede dekksskøyter med Arendals-merket, nummerert og en rød rand i storseilet" som "bar gaffel i i stedet for Hvalerbåtenes spryd" for igjen å sitere Jonas Lie.

I nærheten av hytta står to kanoner og peker ut mot havet. Kanonene skal ha stått der siden 1700-tallet. De ble plassert der for å forsvare innseilingen til Arendal. Tvillingfyrene Store og Lille Torungen fyr stikker opp på hver sin øy. Fyret på lille Torungen ble nedlagt i 1914.
Hvis vi skulle hengt opp bildet på veggen hjemme eller på skottet i seilbåten skulle vi tatt jobben med å pirke bort den sjenerende svarte ledningen i Photoshop.

På innsiden av Merdø så vi vår kjære Flora for anker med en mindre øy i bakgrunnen. En båt er på vei inn til Merdø. Vi traff passasjerene ved Merdøgård, det var en skoleklasse.

Nedstigningen fra loshytta ble rimelig grei. Vi fant en sti med rekkverk som førte oss til øyas "hovedgate", et sted i nærheten av husene på bildet.

Fra Merdø seilte vi til Arendal for å handle mat og drikke. På veien passerte vi Lille Brattholmen hvor Arendal seilforening har brygger og tilholdssted. Flora ble fortøyd på Tyholmen (som ikke er holme lenger) med byens ærverdige gamle rådhus fra 1813 rett innenfor. Da vi hadde fått varene ombord hadde vi en utmerket lunsj i sittebrønnen.

I Agderposten som vi kjøpe sammen med maten leste vi om en av kommunetoppene i Arendal som i samarbeid med Blindeforbundet hadde gått med svart maske for øynene for å føle på kroppen hvordan det var for blinde og sterkt svaksynte å ta seg fram i sentrum. Artikkelen fikk en ekstra dimensjon for oss fordi kommunemannen hadde gått de samme gatene som vi gikk på vår handletur.