Litt av hvert ved Langøy

Mandag 17. - lørdag 22. juni 2019

Den siste seilferieuka vår, uke 25 for å si det med tall, lå Flora på svai i Langøykilen. I de to foregående artiklene har vi fortalt om elgen og havsulen. Den uka opplevde vi annet som vi har smått med bilder av men som får komme med likevel.

Den uheldige mannen

Da vi var kommet tilbake fra rast på Risøya mandag formiddag og holdt på å sette kaffekanne og andre medbrakte ting på plass dukket det opp en mast bak knausen. Hurra, nå kommer det en seilbåt til! sa Finn-Erik. Akk, så hørte vi et brak. Båten hadde gått på et undervannsskjær. Etter en stund kom seilbåten heldigvis inn i havna. Det var en trebåt med en mann på vår alder om bord. Han la ut ankeret mellom Kjeholmen og den offentlige brygga i vika hvor Flora lå. Båten var kjent for oss, vi har i årenes løp møtt den endel ganger langs kysten. Båten har samme hjemmehavn som Flora og den har et saganavn.

Utpå dagen la Finn-Erik merke til at mannens båt stadig kom nærmere brygga. Den var nesten så nær at Finn-Erik ville rodd bort og sagt fra at båten flyttet seg da mannen kom opp på dekk og tok affære. Da ankeret kom over vannflaten hadde det med seg en stor ball med sjøgress. Mannen befridde ankeret for gress og ankret på nytt et stykke bortenfor.

Ankeret hadde nå tydeligvis fått feste i bunnen. Seilbåten lå på stedet til mannen begynte å ta opp ankeret neste morgen. Men det var lettere sagt enn gjort. Mannen gikk gang på gang forut og romsterte med ankerkjettingen. Det gikk opp for oss at ankerspillet måtte betjenes fra cockpiten akterut. På båter hvor ankerspillet har fjernkontroll kan operatøren stå ved ankeret med fjernkontrollen i hånda. Helgen etter ferien opplevde vi i Langøykilen en 3-etasjers båtfører som var så opptatt med ankeret som ikke kom helt opp uansett hvordan han trykket på fjernkontrollen at han ikke merket at båten hans drev og holdt på å kollidere med Flora. Den uheldige mannen i seilbåten fikk tilslutt ankeret om bord og kom seg trygt ut av havna og forbi det ulykksalige skjæret bak knausen.

Handel på "det lille tettstedet som blir så stort hver sommer"

Fra Langøykilen er Valle på fastlandet det nærmeste stedet å gjøre innkjøp. Tirsdag seilte vi dit for å proviantere. Seilasen dit var hyggelig. Nordover med Hellesøy, Store Furuholmen og Teistholmen på styrbord side, langs land forbi Isnestangen og Tveitholmen og endelig inn til gjestehavna i Valle. En hyggelig bergenser på første tur med sin nye, norskproduserte motorbåt kom og tok tauet.

I Valle hadde vi tenkt å bevilge oss restaurantlunsj. Men dessverre, stedet som reklamerer med å være "det lille tettstedet som blir så stort hver sommer" var ennå ikke blitt så sommerstort at restauranten holdt åpent midt i uka. Iskrembaren var også stengt. Under seilturen hadde Tone sett en Asko lastebil kjøre i retning Valle. Hun fikk rett i at nå kom det nye forsyninger til Sparbutikken i Valle. Da vi gikk rundt med handlekurven var flere medarbeidere i sving med å legge nye varer i hyllene. Utvalget var det lite å si på. Finn-Erik gjorde et lykkelig valg da han la Fiskemannens rømmesild i handlekurven.

En skarp og kjølig vind gjorde det lite fristende å spise lunsj i båten. Denne vinden gjorde det ikke lett for oss å komme ut av havneplassen. Vel og vakkert tilbake i Langøykilen hadde vi en herlig og lun lunsj med nykjøpt mat.

Hytte på Langøy til salgs

På tilbaketuren fra Valle la vi merke til at en hvitmalt hytte som ligger helt for seg selv på babord side et stykke før innseilingen til Langøykilen hadde en rød plakat på veggen.
I kikkerten så vi at hytta var til salgs.

Neste dag da vi skulle velge et turmål fant vi på å ro dit. Vi valgte å ro på utsiden av Risøya. Den smale og snirklete vannveien mellom Brønnholmens østlige spiss og Vestre Risøy er trivelig å ro. Ute i åpen sjø passerte vi hytter og brygger hvor håndverkere holdt på med snekring.

Den vesle brygga på hytta vi skulle se på kunne også trengt en oppgradering. En fottråkket sti gikk opp til hytta. Hytta lå fint i terrenget, godt skjult bak trær men med fin havutsikt fra terrassen. Tett bak lå en overnattingshytte inntil fjellet. En frodig eng, en liten vik med strand. Vinduene var ikke trukket for. Der var gasskomfyr og parafinlampe, vi så verken utelamper eller innelamper. Hytta hadde ikke strøm. Vi satte oss i gode trestoler på terrassen og tok kaffe og kaffekopper ut av sekken. For sikkerhets skyld satte Finn-Erik fra seg kaffekoppen, sprang ned og så til jolla som lå ved brygga hver gang en taxibåt raste forbi. Ingen sol, lett yr i lufta. Senere sa seilervenn Thor som kjenner Langøykilen bedre enn de fleste at hytta har lite sol, den får bare får sol midt på sommeren.

Da vi kom hjem søkte vi opp salgsinformasjon om hytta. Prisen var 10 millioner kroner. Det synes vi var en stiv pris.

Bildet tok vi da vi seilte hjem fra Langøykilen.

Haglkornene spratt i sjøen og på dekk

Fredag gikk vi til fots til Langøy brygge 1 i Langåresund. På brygga kjente vi regndrypp. På tilbaketuren kom det flere kraftige regnskurer. Den første stod vi av under en hyttes terrassetak. For den andre regnskuren fant vi tak over hodet i et grusskur. Under den siste og lengste regnskuren stod vi innenfor døra på et ubebodd, forfallent og herjet toetasjes gult hus som ligger i en bakke midt inne på øya.

Det kom litt regn da vi rodde tilbake til Flora, men så kom en lang periode med sol. Heldigvis var vi ferdige med middagen i cockpiten da regnet igjen pøste ned. Vi hørte tordenskrall. Sjøen ble pisket av regnet. Det var hagl som kom! Vi så haglkornene traff båten og sprette bortover.

Et bilde av regnværet tatt fra trappa ned til kabinen. Ikke særlig overbevisende dokumentasjon, men hvis noen skulle klare å se en og annen hvit prikk på det brune tek-dekket så er det altså hagl som ikke har rukket å smelte.