|
Et grønt snøre strakte seg fra nebbet ned i fjærdrakten og hindret fuglen i å strekke halsen helt ut. Kanskje hadde den også slukt en fiskekrok? Vi var usikre på hva vi kunne gjøre for å hjelpe den. I slike situasjoner er telefonen et godt hjelpemiddel. Hvor skulle vi ringe? Vi gjorde et forsøk på Kragerø kommune. En hyggelig dame i andre enden av telefonen forsøkte å sette oss over til Viltnemda. Der var det ingen som svarte. Vi ble da anbefalt å forsøke politiet. Finn-Erik slo nummeret. Det varte og det rakk, men til slutt var det en som svarte. Der ble vi satt over til Operativ avdeling. Nå tok det enda lengre tid før noen svarte. Operativ avdeling gav oss nummeret til Fuglehjelpen. Finn-Erik slo nummeret til Fuglehelpen og fikk snakke med en mann i Moss. Han ville ha et bilde av fuglen og kartposisjon for å vurdere situasjonen. Han trodde nok ikke at vi visste hvordan en havsule så ut. Finn-Erik fotograferte og sendte bildet til Fuglehjelpen. Etter en stund forsøkte Finn-Erik å ringe tilbake for å høre status. Denne gangen svarte en automatisk telefonsvarer som ganske bestemt ba oss fjerne oss fra fuglereder med unger. "Foreldrene er alltid i nærheten". Etter litt tid og noen flere forsøk kom den riktige stemmen til Fuglehjelpen i telefonen. Det viste seg at han ikke hadde klart å få fram bildet som var oversendt. Han hadde likevel tatt kontakt med en i Kragerø som kunne hjelp oss. Etter en stund fikk vi denne personen på tråden. Han ville også gjerne se bildet. Fotografiet ble sendt. Etter kort tid fikk vi kvittering: "Visst er dette en havsule!" Etter en stund fikk vi igjen melding fra hjelperen som viste seg ikke å befinne seg i Kragerø men i Akershus. Han fortalte at han hadde fått kontakt med folk på fuglestasjonen som kunne komme etter arbeidstid. I mellomtiden hadde havsulen greid å flytte seg enda lenger inn i kilen. Om ettermiddagen kom en båt med to karer ombord. De ble anvist hvor hvor fuglen sist ble sett. Finn-Erik rodde etter for om mulig å kunne være til hjelp. De erfarne hobby-ornitologene fikk raskt befridd en skrekkslagen og aggresiv fugl. Snøret var surret flere ganger rundt nebbet og vingen. Etter befrielsen ble den plassert på en knaus. Der ble den sittende. Havsulene er stupdykkere og finner sin mat utenfor Jomfruland. Her inne i vika ville den ikke kunne fiske selv. Den ville også trenge rikelig plass for å lette. Fugleredderne ba oss holde et øye med fuglen. Kanskje vi kunne mate den med litt fisk? Da de fikk høre at vi kun hadde makrell i tomat å by på, mente de at det kanskje var best å la den klare seg selv. Neste dag var havsulen borte fra Langøykilen. Vi håper at det ble en lykkelig ende på denne historien.
|
|
