Hjem fra Sverige i dårlig vær

Onsdag 20. - lørdag 23. juni 2018

Bildet er tatt i Hamburgsund tirsdag kveld. Finn-Erik er klar for en spasertur langs bryggene.

Neste dag opprant med sol og idyll i havna. Mens vi spiste frokost så vi en skarv dykke. Etter to eller tre turer under vann kom fuglen opp med en fisk i nebbet som raskt gled ned. Ærfugler med kvitrende unger svømte forbi. Fra nabobåten gikk en mann i hvit bådekåpe dekorert med japanske tegn.

Flora kom seg greit ut i leia. På grunn av kabelferga som krysser sundet er det forbudt å seile i Hamburgsund. Da vi hadde passert nordenden av Hamburgön som har fått det pussige navnet "Vänd igen" heiste vi seil. Til å begynne med var vinden spak. Etterhvert økte den til frisk bris v-sv. Regnet begynte også pent og forsiktig, men sannelig økte det også på etterhvert. Bølgene hadde også stigende kurve. Lufta ble kaldere. Seilasen ble humpete og tøff lenge før vi passerte Tjurpannan og kom ut i det åpne strekket som kalles Gula humpen. Endelig fikk vi se loshytta ved Havstenssund. Godt å vite at vi snart ville være i smult farvann! Nå var det tid for lunsj og hvil! De tre bøyene ved leia i Havstenssund var selvfølgelig opptatt. De ved Kalvön var ledige. Flora tok den ene, en svensk seilbåt kom like etter oss tok og den andre. Svenskene dro videre igjen. Hva skulle vi gjøre? Å seile videre over Skagerrak var utelukket. For morgendagen så det ikke lysere ut. Ferien gikk mot slutten, Finn-Erik skulle på jobb mandag. I dag var det onsdag og ennå noen dager igjen. Vi valgte å bli værende.

Utpå ettermiddagen ga regnet seg. Tone øste mye vann ut av jolla. Sola gløttet fram og vi kunne ta både middagen (varm suppe!) og ettermiddagskaffen i cockpitens lune hjørne, vel og merke med mye klær på. De første to ferieukene hadde været vært i full overensstemmelse med sangstrofen " jeg pynter meg i sommerklær og soler meg på Måkeskjær". Men siden vi dro fra Högö for litt over en uke siden hadde sjøværet for det meste vært kaldt og ugjestmildt.

Nattevinden var svak. Finn-Erik kom seg tidlig i seilklærne, tok tauet og lot Flora gå for motor i den svake vinden. Tone stod opp og kom ut med frokost som vi spiste på Kosterfjorden med autopiloten som styrmann. Vi var spent på hva slags vind Kystradio sør ville melde kl 9. Det ble ikke lest noen værmelding. Radiooperatøren hadde nok med å koordinere hjelp til en båt i nød. Hun etterlyste båter i nærheten av Struten. Havaristens søster meldte seg og var underveis. En båt med fuglenavn meldte seg, skipperen sa at han så båten vippe på et skjær. På spørsmål om vindforhold sa han at vindstyrken var 5 og nordlig. Noe senere kunne Kystradio sør opplyse hjelperne som hadde meldt seg at Redningsskøyta slepte Colin Archeren.

Flora gjorde som fergene mellom Strømstad og Sandefjord gjør, hun seilte på innsiden av Tisler, Hvalerøyenes sørvestlige utpost. Da vi var kommet så langt nord at vi skulle vendt nesa mot den sørlige Vestfoldkysten hadde bølgene blitt grovere, vinden hadde frisknet på og dessverre dreid så mye mot vest og at vi lot Vestfold være Vestfold og gikk til Utgårdskilen på Hvaler istedet. Naturhavna ligger i grei avstand til leia og er godt beskyttet av en holme og et nes. Siden sist vi lå i Utgårdskilen hadde innseilingen til fiskerihavna fått nye, store, gode merker og lys.

Utpå ettermiddagen kom sola fram. Oppkvikket av de varme solstrålene tok vi plass i jolla og rodde inn til fiskebåthavna. Finn-Erik talte 18 fiskebåter der. Så kjente vi regndråper. Finn-Erik tok årene fatt og fikk oss tilbake i Flora. Sola kom tilbake senere på kvelden.

Neste morgen var været så brukbart da vi stod opp at det er fristende å sitere Telemarkavisas redaktør som i sine petit-artikler på fredager har stor glede av å erklære fredagen åpnet med den lille setningen "Endelig er fredagen her". Med storseilet oppe suste vi i herlig nordavind forbi led-lysstolpene i innseilingen og ut i åpen sjø. Men fredagsgleden ble kortvarig. Planen vår var å seile rett vestover mot Burø utenfor nordøstsiden av Tjøme. Finn-Erik merket at vind og strøm drev båten sørover. For å nå Burø la vi derfor kursen mer nord, rundt Søsterøyene og Struten. Det gikk veldig trått å komme rundt øyene. Vinden dabbet av, men det gjorde ikke strømmen. For å komme rundt nevnte øyer hjalp det lite å stikke ut revet. Motoren måtte trå til. Lenger ut økte vinden og storseilet ble revet igjen.

Flora krenget og gynget sterkt. Optimisten Finn-Erik hadde plassert ut autopiloten. Apparatet lå i standby oppå ripa på styrbord side akterut uten å komme til nytte. Med sin lange arm og fordi den ikke var surret fast var den plagsom for fokkeslasken når hun tok plass i området for å ha utkikk framover.

På grunn av all avdriften klarte vi ikke å holde kursen mot Burø. Heldigvis klarte vi å komme til Sandø som ligger utenfor Hvasser. Etter lunsj og hvil i Friluftrådets bøye i bukta på nordsiden av øya fortsatte vi videre mot matbutikken på Kjøpmannskjær. Vi seilte på kryss langs østsiden av øya Ildjernet og fikk se de fine bryggene som to hyggelige karer fra Tønsberg med liten båt hadde fortalt oss om da vi traff dem på Väderöarna året før. Etter handlestopp gikk vi langs Veieland og inn til Hudøy i 19-tiden hvor vi fortøyde i Friluftsrådets bøye.

Vi la oss da Tone var for trøtt til å være oppe lenger. Klokka var såvidt passert halv ti. Det var lyst ute og folk satt oppe i båtene rundt oss.

Neste morgen dro vi tidlig av gårde. En vakker morgen med seilvind. Når enden er god er allting godt. Seilferiens siste dag ble en god og grei dag. Da vi hadde passert Tallakshavn stilnet vinden. De lange dønninger etter kulingen i Skagerrak gjorde lite av seg. Etterhvert ble det sommervarmt. Da vi passerte Tvistein var det såpass vind at vi kunne la seilene overta. Vi ble gledelig overrasket over sydvesten som brakte oss til vår hjemlige fjord langt tidligere enn vi hadde regnet med. Så tidlig at vi likegjerne la oss for anker i Svensvika, spiste lunsj og ble der i nesten 3 timer før vi seilte inn til hjemmehavna vår på Stathelle og tok bussen hjem.