Torekov - Øresund - Ven

Tirsdag 5. juni 2018

Kyrkbacken, en av 3 gjestehavner på Ven.
Flora er midt i bildet, hun ligger sidelengs til moloen.

Om natta hørte vi vinden ule i mastene. Vinden kom rett inn åpningen i moloen i Torekov. Ved å feste tau og ta tak i den store Dufour seilbåten ved siden av fikk vi skjøvet Flora ut mellom fortøyningspålene. Vel ute av havna rullet vi ut genuaen og seilte mot sørvest. Torekov ligger ytterst på Bjärehalvön. Lenger sør ligger en annen halvøy som heter Kullen. På spissen av halvøya ligger Kullen fyr. Fordi det er plassert høyt oppe på berget har Kullen Sveriges høyeste fyrlys (76 moh).
Seilasen forbi bukta mellom de to halvøyene var ingen lystseilas. Flora gynget og rullet i bølgene. "Det blir bedre når vi kommer inn i Øresund", sa Finn-Erik. Han fikk heldigvis helt rett.

Øresund begynner ved Kullen fyr - på dansk side ved Sjællands nordligste punkt nær Gilleleje. I Øresund gikk det strykende. Bølgene ble mindre og vi fikk mer vind i seilene. Men navigeringen var krevende. Øresund er iflg svensk Wikipedia "en av världens mest tättrafikerade farleder". Såvidt kommet inn i sundet kom en grovbygd arbeidsbåt, Sveizer Thor av Århus med svensk gjesteflagg rett mot oss. Vi måtte vike til babord for å unngå Thor. De store skipene gikk imidlertid på Sjællandsiden.
At Helsingborg har Sveriges nest største containerhavn forundrer oss ikke. At
fergetrafikken mellom Helsingborg og Helsingør var så tett og båtene så store var derimot en overraskelse. Rederiet Scandline har avgang fra Knutpunktet i Helsingborg hvert kvarter. En av båtene deres bar navnet Hamlet.

Vi kom oss over fergesonen og forbi metropolen Helsingborg. Da kunne vi se over til andre siden av Øresund og kikke på Kronborg slott. Slottet ligger på en odde, praktfullt og tydelig selv på lang avstand. På festningsmurene rundt slottet vandret prins Hamlet. Takket være Shakespeare er Kronborg Danmarks mest berømte slott. Regnet som kuriosum er sagnet som forteller at et eller annet sted i slottets kjeller sover Holger Danske, han skal våkne og trå til når Danmark er i nød.

Etter å ha rundet en fyldig rød bøye kunne vi svinge mot Ven, øya som var seilturens mål og drøm. Det er 9 år siden vi oppdaget øya. Det skjedde da vi stod ved rekka ombord i en DFDS-ferge på vei til København. Etter Helsingør dukket det plutselig opp en flat, høy og frodig øy. Spennende! Øya het Ven og var svensk. Senere leste vi om øya og fant ut at det var gjestehavn der. Siden har drømmen om Ven vært der. I 2011 seilte Flora helt til Torekov. I år kom vi endelig til Ven.

Vi valgte å gå til gjestehavna på vestsiden av Ven. Den heter Kyrkbacken og ligger ved et gammelt fiskeleie med samme navn. Stedet ligger nærmere øyas nordside.

Flora ligger fortøyd sidelengs til den høye moloen. Det røde huset er havnevaktens kontor. Tone ble bedt om og sitte ned og fikk en lengre prat med havnevakten da hun skulle betale avgiften. Da hun fortalte at vi var fra Porsgrunn spurte han hvordan det gikk med jernbaneutbyggingen. Havnevakten hadde vært med på byggingen av dobbeltsporet jernbane til Tønsberg.

Denne dagen var det Danmarks nasjonaldag. Mange dansker hadde tatt turen til Ven. På enden av moloen gikk en gruppe syklister ombord i en fiskeskøyte med dansk flagg. Flere danske båter dro i løpet av kvelden. Neste dag var det 6. juni og svenskenes tur til å feire nasjonaldag.

Etter middag gikk vi en tur for å se oss litt om. Vi gikk bilveien nordover gjennom bebyggelsen til endes og fant en bratt sti opp skråningen. Skråningene rundt øya kalles Backafall. Da vi seilte på nordsiden av Ven så vi et fyr som så ut til å stå farlig langt ut mot kanten. Vi tenkte på det vi hadde lest om fyret vest for Skagen som gikk tapt på grunn av erosjon og tenkte at Västra fyren på Ven kunne risikere det samme. Nå fikk vi se at fyret stod midt ute i en åker.

... og her ligger gården som har et fyr i kornåkeren sin. Det var endel dyrket mark på Ven.

Det ble bare bilde av hus og jorder. En hare løp forbi og forsvant før vi rakk å rette kameraet mot den. Vi regnet med at det var en kanin, men neste dag fikk vi vite at det var harer på Ven.

Finn-Erik har sett en fasan. Men hvor ble den av? Neste dag fikk vi bekreftet at det finnes fasaner på Ven.

Vi fant en sti som gikk langs kanten. Derfra hadde vi fint overblikk over hele Kyrkbacken havn.

Stien gikk til kirken som har gjort at Kyrkbacken heter Kyrkbacken. Kirken heter S:t Ibbs kirke og er en middelalderkirke. På 1800-tallet ble den erstattet av en ny og større kirke. For noen år siden ble 1800-talls kirken avvigslet og S:t Ibbs kirke tatt i bruk igjen som sognekirke.

Det gikk ingen sti videre. Bak kirken lå asfaltvei som gikk bratt ned til tettstedet og havna.

Neste dag brukte vi syklene til å oppdage øya.