Fra Havstenssund til Härmanö

Mandag 28. - torsdag 31. mai 2018

Seilas sørover i nordøstlig laber bris.
I bakgrunnen Lysekil hvor vi hadde stopp for å kjøpe mat.

Flora dro fra Lindön mandag morgen. Vi dro innom båtaffären i Havstenssund og fortalte om problemet med kartplotteren. Ekspeditøren mente at det rett og slett var utstyrets alder som var problemet og understreket at dagens kartplottere langt overgikk de gamle i funksjonalitet og brukervennlighet. Vi prøvde noen av Garmin-modellene som var utstilt, men syntes ikke de overgikk vår gamle Standard Horizon med joystick.

Etter Gula Humpen gikk Flora utaskjærs i fin fart. På utsiden av Otterön og Musön. Kirketårnene i Grebbestad og Fjällbacka raget opp og fortalte oss hvor byene lå. Den røde loshytta på toppen av Dyngö sier oss at naturhavna Gluppö ligger bak naboøya i vest. Egentlig hadde vi bare tenkt å ta en lunsjstopp på Gluppö. Mens vi fortøyde begynte det å regne. Da vi hadde spist regnet det fremdeles. Vi valgte å ta nattehavn på Gluppö.

I nesten alle naturhavnene vi kom til på vestkysten hørte vi gjøken. Også på Gluppö.

Sola tittet fram tidlig på kvelden. Senere kom tordenværet. Tone fikk et glimt av fullmånen før skyene skjulte den. Utpå natta kom det mer torden. Men morgenen var klar og fin. Her kommer en liten bildeserie om avreisen fra Gluppö:

... så kan hun ta fortøyningstauet.

Tone gjør seg helt ferdig med oppvasken ...

Ved avreisen byttet Tone hatt. Hun tok på seg S&S-skyggelua hun fikk av Aud og Jon-Martin like før ferien. Vi hadde fin seilas utaskjærs med bare fokk. Da Flora nærmet seg Lille Hamburgön fikk et vindkast tak i Tones skyggelue. Den falt i sjøen. I slike situasjoner kommer båtshaken til nytte.

Ved Dannemark-Ulön tok vi en ledig bøye og spiste lunsj. Da vi seilte videre hørte vi flere oppkallinger av Sotenbrua på VHFen. Brua åpnet seg da Flora kom uten at vi ga beskjed. I Sotenkanalen så vi mange gjess og møtte få båter. Videre under brua til Smögen og gjennom Kungshavn. Turistidyllen rundt den gamle fiskehavna i Smögen ser en ikke når en går i leia. Videre seilte vi østover i motvind, forbi Malmön og til den fine naturhavna Karlsvik hvor det allerede lå endel båter. Vi la Flora for anker godt inn i kilen.

Flora med nesa mot sandstranda innerst i Karlsvik. Karlsvik ligger i naturreservatet Näverkärr som ligger på enden av halvøya Härnäset. Kvelden var varm og vakker og fredelig. Vi satt ute hele tiden.

Karlsvik har åpning mot sør. Bildet er tatt mot sørøst.

Karlsvik ligger i Lysekil kommune. Neste morgen seilte vi til Lysekil by for å handle. Flora ble fortøyd med siden inntil flytebrygge i gjestehavna. Vi gikk gjennom den lille parken med byster av menn i styre og stell som har gjort mye for byen, ut på Badhusgatan gjennom en ærverdig portal og tok snarveien opp en trapp som "vinterunderhållas ej". Etter en liten runde i sentrum spiste vi lunsj på en bakerikafé som vi også besøkte i fjor. Kaféen ligger nær enden av jernbanelinjen. I år spiste vi ute, vi satt på fortauet under en markise, glad for å få litt skygge i varmen. Fra sin plass så Tone mastene i havna stikke opp. Lenger ned i gata lå ICA hvor vi fant de varene vi skulle ha. Yoghurtutvalget virket snodig, helt til vi oppdaget at de hyllemetrene vi hadde gått langs bare rommet laktosefri vare. Den ordinære yoghurten stod et annet sted i butikken.

Tilbake i havnen traff vi en hyggelig og pratsom havnevakt som måtte la oss få slippe å betale dagavgift fordi vi ikke hadde smarttelefon å betale med. Slik betalingsordning opplevde vi bare i Lysekil. I de andre svenske gjestehavnene var det betalingsautomat hvor vi greit betalte med kort.

Fra Lysekil seilte vi over Gullmarsfjorden og gikk leia mellom Gåsö og Skaftölandet. Der møtte vi flere store seilbåter som krysset oppover. Vi kom inn til Gullholmen nordfra. I leia på østsiden av Härmanö var det som vanlig en viss båttrafikk.

Finn-Erik oppdaget ved nærmere kikk i kikkerten at den ytterste SxK-bøya ved Härmanö var ledig. Hyggelig! Vi seilte mot bøya. Da Flora var svært nær bøya spilte vinden oss et puss og Flora passerte med for høy fart. Finn-Erik bestemte seg for å ta en ekstra runde. Han la over rorkulten. I same øyeblikk stoppet Flora helt opp. Det viste seg at Fjæra hadde tatt veien på den andre siden av bøya. Flora og Fjæra (jolla) lå fast på hver sin side av bøya. Av og til har vi sittet tilbakelent og moret oss over å følge med på hvordan andre båtfolk feiler og surrer ved fortøyning. Nå var det folk i båtene omkring som kunne le av oss. Seilet ble firt og Flora ble først fortøyd akterut. Da kom Fjæras slepetau mellom bøya og Floras akterspeil. Forviklingene skjedde fordi vi for en gangs skyld hadde glemt å stramme inn slepetauet før vi skulle fortøye.