I Göteborgs skjærgård -
Donsö og Hälsö

Søndag 10. - onsdag 12. juni

Om morgenen heiste vi storseilet i bøya i Skallahamn. Lett bris fra sør, vi gikk for motor mot vinden ut i åpnere farvann og lot seilene overta da vi var ute av stillebeltet på nordsiden av den langstrakte, vakre øya Malön. Sol og varme avtok, vinden holdt det heldigvis gående. Etter flere timer med "blått hav så langt du ser" i vest kunne vi feste blikket på Tistler fyr som ligger lengst sør i Göteborgs sørlige skjærgård. Når vi har vært i Göteborg tidligere har Flora for det meste ligget i Göteborg kongelige seilforenings store havn Långedrag. Et år lå vi en natt vi for anker ved Kungsö som er en av de første øyene når man kommer sørfra og har passert Tistler fyr og Tistlarna. I år valgte vi å seile forbi Kungsö og Vrångö og søke havn ved den neste øya langs leia av litt størrelse: Donsö. På østsiden av den helt nordlige delen av øya står det avmerket to nattehavner i SxK-permen, så nær hverandre at de behandles under ett. Hvem skulle vi velge? Propellviken var et morsomt navn på en havn, men den som het Donsö kanal kom vi først til.

Det lå ingen andre båter på stedet da vi satte kursen dit. Imidlertid var en svensk seilbåt som kom fra en annen kant litt tidligere ute. Den tok selvfølgelig den beste plassen. Skipperen var godt kjent i havna fra mange tidligere besøk. Han var trivelig og ga oss råd og hjelp med fortøyningen. Båten hans er en Monsun, en Hallberg-Rassy-modell fra 1970-tallet, uten det karakteristiske mørkeblå feltet. Bak Monsunen gikk en gangbro over kanalen. "Kanalen" var smal og endte i et tjern. På grunn av regn fikk vi ikke sett oss noe særlig om på øya.

Sjøen var rolig, øya tok av for sydvesten. Vi var litt bekymret for svell fra passerende båter. Heldigvis var trafikken svært beskjeden. Den gamle dampbåten Bohuslän tøffet pent forbi og lagde lite bølger. Lenger ut passerte en moderne redningsskøyte. De pleier å lage bølger når de er på farten og denne var intet unntak.

Neste morgen hadde vi fin frokost med gløtt av sol. Vi fikk snudd Flora og kom greit ut. Det var meldt kuling senere på dagen og vi hadde regnet med å ha lagt Göteborg bak oss før den satte inn. Men kulingen var tidlig ute. Seilasen med liten genua var trivelig sålenge vi gikk langs de store øyene. Da vi kom ut i åpen sjø ble det tøft å være liten seilbåt. Sjøen gikk høy da vi skulle krysse skipsleia som går inn til Göteborg, den største havna i Skandinavia. Flora suste av gårde i 6 knop da vi måtte gå utover langs leia til et containerskip hadde passert. Da vi omsider kunne legge kursen over leia fikk vi vind og bølger rett imot oss. Finn-Erik startet motoren, seilet ble rullet inn. Det gikk trått, styrtsjøene slo over Tone som stod til rors mens Finn-Erik var navigatør. Endelig passerte vi en av de gigantiske røde bøyene og var ute av skipsleia. Bølgene ble mindre da vi var i skjærgården igjen. Plutselig var alt så forunderlig stille og fredelig. Hvor var vi? Kartleser Finn-Erik kunne fortelle at vi var i Kalvsund. Et noe forfallent treslott, noen hus, en havn med brygge hvor det stod GÄSTHAMN på et hjemmelaget skilt, fergeforbindelse over sundet til sørenden av naboøya Björkö. Skulle vi stoppet her? Så begynte det å regne og vi fikk det travelt med å komme oss til gjestehavna Hälsö slik vi hadde tenkt. Vi var nå i øygruppen som kalles Ockeröarna.

Da vi nærmet oss havna på Hälsö ble vinden kraftigere. Vi har ligget på Hälsö før. Havna var blitt trangere på grunn av flere brygger. Det var vanskelig å holde styringen da vi for rundt og kikket etter plasser med grønt merke. Vi tenkte først å legge Flora ved siden av og i le av den store seilbåten til venstre på bildet men endte opp i ensom majestet på en annen flytebrygge. Vinden skjøv Flora hardt mot utriggeren. Vi måtte bare få til å fortøye i det akk så stive undersjøiske fortøyningstauet på andre siden og fikk heldigvis festet det til kryssholtet bak tilslutt.

Tidlig på ettermidagen var vi uthvilt og gikk en tur på stien. Det går fin tursti på øya. På bildet står Tone ved stien og ser mot naboøya Källö-Knippla. Källö er den nordligste og største delen av øya, Knipplan den minste. Den nordlige halvdelen av Hälsö heter forresten Stuvö, øya under ett heter Hälsö. Øya het tidligere Hällesö, navnet kommer av berghellene ved sjøen.

På stien var det kort avstand mellom sittebenkene. Ved en av benkene stod det "Stuvö Vale" på et hjemmelaget skilt. Gulmalte prikker viste veien dit. Vi var spent på hva vi ville komme til. Prikkene førte oss til topps på øya. Der var det benk, utsikt og sterk vind. På bordet foran Tone står er det skilt som peker til steder der ute. Stedene ligger langt unna: Marstrand, Store Pölsan, Skagen er de vi kan huske. Det er mulig at de små figurene er miniatyrmodeller av fyr på stedene.

Fergeleiet ligger på Stuvös nordvestlige hjørne. To gule og en hvit ferge fikk vi se på en gang da vi kom dit.

Vi var heldige og kom tilbake til Flora før det begynte å regne. Da regnet satte inn gikk vi ned. På grunn av været ble vi værende under dekk til vi hadde drukket ettermiddagskaffe.

Etter kaffe gikk vi en tur rundt i havna og så på båtene som lå der. En og annen båt fikk oss til å stoppe opp. La oss nevne tre av dem. Der lå en spissgatter som het Stormfåglen. På bildet til høyre ser vi en mørkerød båt som har seilt langt. Den er fra Lerwick på Skottland. Vi så en Marieholm 26 som ikke hadde fått seil på bommen.

Etter bryggevandringen vasket vi jolla grundig utvendlig. Det trengtes! Mens vi holdt på med dette kom en mann med svart bøttehatt og spurte om seilbåten vår var en Marieholm. Det var han som eide Marieholmbåten vi hadde sett. Han bodde på Hälsö og hadde seilt Göta kanal begge veier. Nå hadde han nettopp gått tur og tatt et fint bilde av regnbuen.

Flora sett fra den andre siden. Det røde huset er kafé, den var ikke åpen mens vi var på Hälsö.

Flora fikk en rolig natt.