Missingen

Mandag 19. - Onsdag 21. juni 2017

Det ble meldt godt med vind fra vest så vi la inn et rev i storseilet før vi lettet anker ved Kalvön. Vi gikk for motor og revet storseil nordover mot Kosterfjorden. Der rullet vi ut forseilet og motoren fikk hvile. Etter en halv time måtte revet ut av storseilet da vinden var heller spak. Først da vi hadde Klövningen utenfor oss hadde det frisknet nok til å ta inn revet igjen. Vi passerte grensen til hjemlandet og kl. 14:20 lå vi fortøyd i bøya ved Utgårdskilen på Hvaler.

Tirsdag morgen seilte vi igjen med rev i storseilet. Vinden uteble og revet måtte ut. Etterhvert ble det så lite vind at motoren måtte hjelpe oss den siste biten til Missingen. Vindobservasjonene indikerte mye vind rundt oss. Der vi seilte var det lite vind, men bølgene slapp vi ikke unna.

Vi gikk på overettmerkene inn i havna på Søndre Missingen. Bøya var opptatt av en båt som kom inn like før oss. Det viste seg at familien var fra våre trakter og var på en liten seilferie før datteren skulle på speiderleir. Båten hadde Stathelle som hjemmehavn.

Den fine trebrygga innerst i havna var ledig. Vi tok peiling på den, men spurte for sikkerhets skyld noen ungdommer som hadde fortøyd til fjellet om det var tillatt å legge båten til brygga. Det måtte vi bare gjøre, sa de. Vi la ut fendere og fortøyde Flora langs brygga.

Noen timer senere lå vi utstrakt i Floras solfylte cockpit med øreplugger og lyttet til en lydbok. Plutselig hørte vi noen rope over rekka. Stemmen kom fra en større seilbåt utenfor oss. Skipperen lurte på om ikke vi kunne flytte oss slik at han kunne få vår plass.

I forfjamselsen så vi at bøya var blitt ledig og ga fra oss bryggeplassen. De siste skal jo bli de første. Det var Norsk seil og navigasjonsskole som overtok brygga. Kursdeltagerne fikk demonstrert hvordan man kan få den beste plassen selv om man kommer sent i havn.

Om kvelden rodde vi inn til brygga for å ta en tur opp på Missingen. Da fikk vi en hyggelig samtale med kaptein og mannskap. Elevene bestod av en mann med to voksne sønner. Han hadde funnet sin kone på Azorene og var da rimelig sikker på at hun ville trives i seilbåt. Det gjorde hun dessverre ikke. På Väderöarna traff vi også to mannfolk i båt som var misunnelige på vår felles interesse for det enkle friluftsliv i båt.

Vippefyret ble i sin tid satt opp for signalisering fra skibbrudne som ønsket å bli reddet.

Neste dag demonstrerte vi for lærer og elever på Norsk seil og navigasjonsskole hvordan man forlater havna på Missingen uten å starte motoren.