Arkiv

Härmanö

Søndag 4. juni og mandag 5. juni 2017

item2

Fortøyningen ble løsnet fra bøya i Rörbecke kile og vi satte kursen sydover gjennom Malö Strömmar i lettskyet vær.

item4
item3

Noen dager hadde gått siden vi forlot Tønsberg med nyinnkjøpt mat og drikke stuet i skap, kjøsvin og isboks. Vi kunne klart oss fint på dette i mer enn en uke, men da ville kosten hatt lite brød og friske grønnsaker de siste dagene. I 2012 da vi lå på Hänån, på nordsiden av Orust, tok vi bussen til Ellös som er øyas største tettsted. Vi besøkte da en innholdsrik Hämköp-butikk. Denne gang la vi oss på Ellös´ gjestebrygge og gjorde søndagshandel i den samme butikken. Med fulle ryggsekker og handlenett kløv vi ombord i Flora, kastet loss og satte kursen mot Härmanö.

"Jo, han har varit här också", smilte en innfødt da vi stoppet opp ved skriften på fjellet.

item5

På østsiden av Härmanö har SxK lagt ut tre svaibøyer til sine medlemmer. Vi var heldige igjen og fant ledig bøye. Værmeldingene meldte stadig "blåsigt väder" fra sydøst. Frontene lå i kø og ventet på å komme inn med kuling og regn til ferieparadiset. Det ble lite fristende å fortsette sydover.

item6

Härmanö er et av vest-Sveriges største naturreservat med sine 6 x 4 km. Øya er bilfri med grusvei på langs med avstikkende stier ut i naturen. Vi rodde i land og fulgte veien sydover til vi kom til et skilt merket "Eken". Der tok vi av på en smal skogssti. Etter en stund kom vi til en ryddet plass hvor det omfangsrike eiketreet stod. Det er 300 år gammelt med egen besøksprotokoll der Tone førte oss inn.

item7

Stien fortsatte mot utsikten. Bildet viser utsikten mot nordøst med Flora som den minste båten midt på bildet og Gullholmens bebyggelse øverst til venstre.

item8

Vi fortsatte vår vandring på stien. Etter hvert lysnet terrenget og vi kom ut på grønne enger med steingjerder.

item9

Klippviken heter viken i det sydøstre hjørnet av Härmanö. Herfra kunne vi se over til holmene vi besøkte med Flora i 2009.

På tilbaketuren langs veien tok vi en avstikker mot vest som skulle gi oss en fin rundtur. Den første delen av stien var fint opparbeidet og merket. Etterhvert ble det vanskelig å se hvor den fortsatte. Det er jo ingen skam å snu. Vi gikk samme vei tilbake.

Arkiv
Arkiv Arkiv