I gjestehavna i Mandal -

og i en naturhavn utenfor

Mandag 10. og tirsdag 11. juni 2013

Søndagskvelden i Ny Hellesund pratet vi med et eldre ektepar som hadde seilt langs kysten i en splitter ny Saga båt som de hadde vært og hentet på fabrikken i Selje ved Stadt. Paret syntes ikke noe særlig om å ligge i gjestehavna i Mandal. Det var mye bråk fra jollekjøring i elva. "Men de har jo fått dette huset sitt da", sa mannen og mente kulturhuset Buen.

Joda, det nye kulturhuset var på plass ved elvebredden. Mellom kulturhuset og bysentrum på den andre siden lå en gangbro med meget liten seilingshøyde. Tidligere var hele elvesiden opp til den gamle bybroa gjestehavn. Gjestehavn er nå noen utriggere nederst. Vi tok en plass midt på den fremste av utriggerne. Betaling? Noen diskrete stålgrå bokser i veikanten viste seg å være betalingsautomater. I bruksanvisningen som bare var på norsk stod det at man skulle velge båtstørrelse først og sette inn kortet til slutt. Dette var villedende når "alle båttyper" i tekstvinduet betydde at prisen for tiden var den samme uansett båtlengde. En mann i en stor bavaria forklarte oss dialogen med betalingsautomaten og vi fikk betalt. 100 kr var prisen. Deretter handlet vi mat og spiste en sen lunsj ombord.

Etter noen dager i uthavner så vi fram til å komme til en byhavn hvor det fantes dusj. Vi fant toalettbygget i et gulbeiset hus med flatt tak rett bak fiskebutikken. Du ser huset som skal romme fasilitetene for Mandals båtgjester midt på bildet under.

I toalettbygningen fant vi låste dører og en kodelås på veggen. På kvitteringen for havneavgift stod ikke låskoden slik vi er vant med fra andre gjestehavner. Vi fant et oppslag om at bygget iblant var betjent på dagtid og at nøkkel ellers kunne lånes på turistkontoret mot et depositum på kr 250.

Ved siden av oss i havna lå en nederlandsk seilbåt med et eldre ektepar ombord. De kom like etter oss med for stor fart og støtte baugen i brygga selv om Finn-Erik stod der og tok i mot med full tyngde. Mannen viste seg utålmodig og oppfarende. Da vi slukøret kom tilbake fra dusjbygget hadde nederlenderen funnet fram til turistkontoret som lå i kulturhuset og skaffet seg nøkkel. Fruen hadde gått alene for å dusje. Da hun låste seg inn stod det en naken mann innenfor. Litt av en overraskelse! Vi fikk låne nøkkelen deres. Døra hvor nøkkelen passet førte inn til et rom med bare en dusj. Engang hadde det vært en slåe til å stenge døra innenfra, men den var fjernet. På veggen var tikroneautomaten skrudd fast og krevde to mynter for å levere vann. Den ene av oss stod vakt utenfor mens den andre dusjet. Det kom ingen som ville inn i dusjen.

Neste dag gikk Tone bortom for å se om toalettbygget var betjent midt på dagen. Dengang ei. Alt var lukket og låst. Bryggevannet var ikke noe problem, vi fikk fylt opp vanntanken.

Det var ikke så greit å få dusje og betale i Mandal. Selv ikke for norske båtturister. Men som det ble sagt i Ny Hellesund : byen har jo fått dette huset sitt.

Neste morgen pratet vi med en svenske som lå ved samme brygge, en av de som hadde seilt bak oss og forbi oss inn til Mandal. Nå kunne han ikke dra lenger vestover. Båten skulle hjem til Sverige og seile regatta.

Vi hadde hørt snakk om at det fantes brygger som båtfolk kunne benytte i skjærgården utenfor Mandal. I et gammelt hefte med oversikt over havner syntes vi at øya Hille virket lovende. Vi så brygga på Hilleneset som stod nevnt i boka, men der var innseilingen for grunn. Brygga sør for Hillevågen klarte vi ikke å få øye på.

Sjøkartet har ankertegn i Hillevågen og vi valgte å legge oss for anker der på 6 meters dyp. Brygga innerst i vågen som ses midt på bildet ovenfor viste seg å være en mye brukt ombord- og ilandstigningsbrygge. Fra sjøbuene dro folk ut for å fiske. Flora lå som en trafikkøy utenfor. Båtene kjørte pent slik båter skal og vi fikk lite svell. Oppe i gressbakken beitet og rautet kyr. Vi var på landet. Om bord lagde vi gourmetmiddag med svin indrefilet og yndige små amadinepoteter. Til kaffen hadde vi kremkake, nytint prinsesstårta kjøpt på Ica i Mandal.

Da vi seilte ut fra Hillevågen neste dag fikk vi øye på brygga vi hadde kikket etter. Den viste seg å være en liten betongbrygge som vi neppe ville benyttet oss av.