Borøya ved Tvedestrand

8.-9. og 22.-24. juni 2010

Flora la seg for anker ved Borøya både på tur nedover og på vei hjemover. Bjønsekilen som ligger i det nordvestre hjørnet av Borøya er en god og lun havn. Flora har ofte valgt å legge seg her når hun har seilt på Sørlandet.
Bjønsekilen kalles Bjørnekilen på noen kart. Det ligger en strømkabel på bunnen av bukta. Kablen kommer fra vika bak Finn-Erik og går til den hvite hytta på bildet. Floras anker ligger i betryggende avstand fra kabelen. Derfor er det er bare Fjæra som kom innenfor dette bildet fra vårt strandhugg 23.6 i Bjønsekilen.

Vi seilte fra Lyngør og kom forholdsvis tidlig til Bjønsekilen den 8. juni. For å se litt mer av Borøya rodde vi sørover mot broa som går over til fastlandet. Vi rodde inn i ei vik som heter Blodkil på kartet.

På bildet til venstre har Tone kommet seg opp til hovedveien og vesle Fjæra ligger ytterst på brygga mellom de andre båtene. Finn-Erik har fulgt Borøyveien over en holme og ser inn i en vik på fastlandet.

Vi skulle ikke til fastlandet og fulgte Borøyveien innover øya istedet. Ved et veiskille stod valget mellom Sandviken og Movik. Vi valgte Movik fordi det var endel kortere dit. Veien endte ved fergeleiet Hagefjord. Derfra går det rutebåt til Sandøya. Stedet har et stort antall nummererte parkeringsplasser. Sandøya er bilfri og folk med hytter og hus setter igjen bilene sine i Movik. For de som vil ha hytte med bilvei helt fram er en rekke hyttetomter til salgs ovenfor fergeleiet. Kiosken var like nedlagt som fiskemottaket. Det var litt underholdning i å kikke på de som reiste med ferga og andre fartøy.

Den lille badevika med sandstrand bortenfor brygga så fin ut. På tilbakeveien tok vi inn på en sidevei med mye oppoverbakke og endel prangende nye bolighus og velstelte hager men ingen utsikt eller annen kontakt med sjøen. Etterpå sa vi til hverandre at vi skulle holdt oss til Borøyveien og fulgt denne til det berømte Sandviken istedet. Vi hørte trudelutten til "Norge rundt"-isbilen da vi gikk ombord i jolla for å ro tilbake til Bjønsekilen.

På bildet ovenfor ligger Flora i Bjønsekilen. Bildet ble tatt da vi rodde tilbake.

Den bratte kollen eller knatten til venstre er et majestetisk kjenningsmerke for inngangen til kilen. På Kvasir-kartet heter den Bjørnslappen.

Bak Bjørnslappen er det et sted så lavt at en fra kilen kan se sundet utenfor.

Da vi dro videre neste morgen seilte vi forbi fergestedet Hagefjord som vi besøkte til fots dagen før.

**

Etter mange fine feriedager på Sørlandet kom vi tilbake til Borøya den 22. juni. Denne gangen valgte vi å ankre opp i Borøykilen som ligger sør på øya med åpning mot øst. Arve Johannessen skryter av Borøykilen og anbefaler den som havn i sin bok Kysten vår fra svenskegrensen til Lindesnes (1979).

Vi stusset da vi kom inn i kilen og skulle finne ankrings- eller fortøyningsplass. Kilen er forholdsvis liten og tett bebygd. Den indre delen er svært grunn. Attpåtil blåste det rett inn i kilen.

På skjærene midt i Borøykilen oppdaget vi ganske riktig noen få bolter fra før og etter seilskutetiden. Vi la oss for anker utenfor skjærene og trakk et tau fra akterenden til bolten på det minste skjæret.

Johannessen har rett i at Borøykilen er et idyllisk sted. Da vi hadde lagt til oppdaget vi at vi ble sterkt iakttatt, først av konen, så av mannen i en av hyttene. Senere leste vi på nettet at det går en vannledning tvers over kilen og det kan tenkes at de var bekymret for at ankeret vårt skulle rive den opp. Da vi dro opp ankeret neste dag fulgte en halv hvit porselenstallerken porselen med, et tegn på at folk dumpet søpla si midt i kilen i gamle dager.

Flora bak skjæret fra en litt annen vinkel. Sandøya helt i bakgrunnen.

På et berg fikk vi øye på et par fine andefugler med brunt hode og grå kropp. Den ene lot seg fotografere.

Vi rodde på oppdagelsesreise rundt i kilen, inn i sidekilene og rundt holmene utenfor. Noen steder minte oss om Flakvarp mens andre var ryddige og flotte.

Vi er litt nysgjerrige på hvem som bruker den ruvende grønne bøya utenfor Elborg.

Floras nærmeste nabo i Borøykilen var en beskjeden rød hytte.

Om kvelden gikk vi i land. Vi lånte brygga innerst i Borøykilen. I Innaforkilen var det så grunt at det var såvidt jolla kom over. Vi fant veien som førte oss til Sandviken, stedet som er så kjent fordi operakomponisten Richard Wagner kom dit. Wagner reiste med båt fra Østersjøen som fikk uvær og måtte søke nødhavn i på Norskekysten. Det står i kysten vår at han besøkte en familie i Borøykilen.

**

Etter en rolig natt i Borøykilen seilte vi videre. I leia blåste vinden rett mot oss. Flora hadde forbausende fin framdrift i åpent farvann men da det begynte å bli smalt mellom Borøya og Sandøya gikk det tregt. Vi slo fra oss tanken om å seile til Risør for å feire Sankthans og dro til den kjente og kjære Bjønsekilen på Borøya istedet.

I Bjønsekilen lå en vakker seilbåt av tre i bøye utenfor en av hyttene. Flora var den eneste feribåten. Vi så og hørte lite folk rundt hyttene. De fleste hytteeierne må ha feiret sankthans helt andre steder.

Da vi lå i Bjønsekilen på tur nedover snekret to utenlandske karer på hytta der det ligger en jolle som heter 'Onkel Jens'. Sankthansaften var verken snekkerne, onkel Jens eller de han er onkel til å se. Vi har fundert litt på hva som kan ligge bak det morsomme valget av navn på denne fine lille trebåten.

Vår lille plast-robåt var i bruk. Tidlig på ettermiddagen tok Tone en tur omkring i bukta. På bunnen så hun lite annet enn lodne og gustne strå og det gjorde et bedrøvelig inntrykk. Det står like dårlig til andre steder. Tang og tare ser ut til å klare seg dårlig på kyst-strekningen vi har seilt.

To eldre mennesker var lenge opptatt med å stelle og plante i hagen rundt denne hytta. Sent på kvelden unte de seg en liten båttur.

Vi slutter på samme måte som vi begynte denne lange artikkelen om Borøya: med et bilde fra vårt strandhugg i Bjønsekilen den 23.6. Her er det Tone som sitter på berget.

Været var vakkert på denne sankthansaften.

I Bjønsekilen var det godt å være. Der var det både rolig og fredelig. I sundet utenfor var det lite båttrafikk.

Det var forskrekkelig mye maneter i sjøen. Derfor badet vi ikke selvom både sjøen og lufta var varm.

Neste morgen dro vi videre til Risør.