Fra midten av det 19. århundre ble det i europeiske byer et økende behov for is til nedkjøling av fisk og oppbevaring av matvarer. I denne perioden før kjøleskapet og kunstig isproduksjon var mulig hadde Norge en storstilt eksport av is.
Produksjonen var enkel og investeringene små. Bekker ble demmet opp. Når vinteren kom og vannet frøs til en fots tykkelse ble isen saget opp i stykker på to ganger to fot. England, Holland og Frankrike var de største mottakerne. Behovet for is var størst i den varme årstiden, og denne perioden ga derfor de høyeste prisene. Dobbeltveggede ishus med sagmugg som isolasjon ble derfor bygget for lagring av isen før skipning.
Fra 1886 til 1890 stod Bratsberg (nedre Telemark) for 46% av landets totale iseksport. Vinteren 1896/1897 var 1300 mann beskjeftiget med isproduksjon i Solum, Eidanger og Bamble.
På grunn av issmeltingen måtte overfarten til markedene gå fort. Det fortelles om mange vågale seilaser fra isfartens dager.
Langs kysten ser vi mange spor etter Norges siste "istid".
|
